lørdag 28. november 2015

Nye favoritter...


Blånelua mi, som jeg blogget om for noen dager siden, ser ut til å bli vinterens favoritt. Den sitter så lett på hodet, uten å ødelegge sveisen, og den er akkurat passe varm.

Og nå har jeg fått meg noen nye favorittvotter også! Disse er resultatet av en hastig samstrikk på Facebook i regi av Tori. Oppskriften ble lagt ut underveis, så jeg hadde ingen aning om hvordan vottene ville bli da jeg satte i gang. Det er alltid spennende med sånne mysterie-strikk.

Dette var morsomme votter å strikke. Opplegget var nytt for meg - en slags latvisk variant tror jeg. Eller var det estisk? Fint ble det uansett. Der jeg har strikket vrangriller, skulle det egentlig vært en ny type (ny for meg, i hvert fall) latviske fletter. Men jeg fikk dem ikke pene, så det ble vrangriller i stedet hos meg. Men jeg har i hvert fall strikket flettene - minst 5 ganger, før jeg rekket dem opp, så da lærte jeg noe nytt, der også.

Jeg strikket i tykkere garn enn oppskriften, så jeg måtte strikke temmelig fast for å holde strikkefastheten. Dessuten er de jo doble (strikket med to farger) hele veien, så dette blir tette, tykke, varme votter - passer utmerket for en frossenpinn som meg, som alltid fryser på hendene. 

Som naturlig er når man strikker med mange farger og hyppige fargeskift, så blir det jo masse løse tråder å feste. Noen av trådene i begynnelsen er derfor flettet sammen til en dekorativ flette - som også er fin til å henge opp vottene i. Smart - og ca 18 tråder mindre å feste. Jeg festet forresten trådene underveis, det var jeg glad for til slutt!

Oppskrift:
Toris mysterie-/samstrikkvott - som muligens får det velklingende navnet "Pysje mæ alt".

Garn:
Hifa Ask i åtte forskjellige melerte farger - rød, terrakotta, orange, gul og rosa, pluss klargrønn, olivengrønn og blå. De er så fine, de melerte fargene til Hifa Ask, jeg er helt forelsket i dem.
Bunnfargen har jeg farget selv - med kråkefot. Samme bunnfargen som i disse vottene. Og nå er det dessverre slutt på kråkefot-lysegrågrønn-garnet - og mer blir det ikke før til neste høst. Men det var fint så lenge det varte! Perfekt bunnfarge, faktisk.


Pinner:
2,5 mm.
Flere detaljer på Ravelry her.


Her skinner sola så det det er en fest, og jeg skal farge garn. Gult i dag. 
Og deretter skal jeg være med på Adventsamstrikk hos Vottelauget - i plantefarget garn. Ha en fortsatt fin lørdag!


torsdag 26. november 2015

Bli med på adventsamstrikk!


Bli med på adventsamstrikk på Facebook da vel! Vottelauget kjører adventsamstrikk i desember, og blir du med der, kan du sitte klar på julaften med vottene "Tre nøtter til Askepott" på!

onsdag 25. november 2015

Fanasokken...

Når man samler på restegarn, er det vel strengt tatt ingen bombe at man har mye restegarn - både mitt eget og andres. Jeg elsker restegarn, jeg. Av og til må det reduseres litt, så ikke huset skal begynne å bule utover. Og nå har jeg gått til angrep på sokkerestegarnet.

Sokkestrikking egner seg utmerket på livets mange transportetapper, så det er fort gjort å få strikket noen par.


Her har vi Fanasokken - en helt ordinær, vanlig sokk, med stjerner og striper fra Fanakofta, strikket på pinner 2,5 mm, med 64 masker, forsterket hæl med kilefelling og flat tå. Enkelt og greit og fine farger. Litt snaue til meg, men de passer sikkert til noen andre.


Tro det eller ei, men her er det 10 forskjellige slags restegarn - Sisu, Fabel, Regia og div annet, full oversikt på Ravelry her. Her forsvant en del smånøster - men det er mer igjen. Det blir flere sokker!

Takk for mange fine kommentarer i det siste! Og det var tydelig stemning for litt større bokstaver her inne, så da blir det det. Ha en finfin dag!

mandag 23. november 2015

Hønse...

I sommer ville jeg slå ut håret og strikke hønsestrikk.
Jeg elsker jo hønsestrikk, men hittil i livet har jeg bare strikket hønsevotter og -luer, nå ville jeg strikke en hel jakke. Skal det monne litt i restegarnet, må det store prosjekter til.

Jeg hadde en bærepose med Pt5. Det er et sympatisk garn, selv om det er superwash, og fortjente derfor en bedre skjebne enn å bli liggende i en plastpose i kjelleren. Det var rester og stumper og stykker i alle slags farger, blant annet etter dette teppet, denne genseren, diverse sokker, og garn jeg har blitt forært. Som det står på Pts nettside: "Passelig tykt sportsgarn, mykt og supergodt å strikke med".


Jeg kom veldig godt i gang. Ja, faktisk ble jeg halvferdig, før jakka ble liggende i posen.... og der ble den. Snart på tide  grave den frem igjen! Denne borden så jeg på en jakke på Tone Loengs utstilling på Koftefesten i Trondheim i vår - du ser den på det nederste bildet her,


...og denne er fra et gratismønster på Ravelry. Det blir mye botanikk i denne jakka.


Denne borden er fra denne kofta, som jeg kjøpte brukt. Siden jeg strikker med restegarn, blir det alle mulige farger i mer eller mindre skjønn forening. Det er det jeg elsker med hønsestrikk. På tide å strikke videre!

Fortsettelse følger.

Jeg har forresten forandret på skriftstørrelsen i dette innlegget, hva syns dere om det? Store bilder og store bokstaver - er det ok?

Eller er det bedre med de små?

søndag 22. november 2015

Ny lue - og nytt garn...


Jeg har strikket meg en ny lue, og Tinka og jeg har tatt en selfie.
Hifa har kommet med et nytt garn - et tykt pelsullgarn som heter Blåne, og det måtte jeg jo prøve. Værsågod, Hifa, aldeles gratis reklame fra meg.

Selfier burde egentlig være forbudt, men her ser dere i hvert fall lua.
Det er en sånn helt enkel lue med vrangbord og glattstrikk og en enkel felling i toppen. Den er akkurat passe vid - det er kjekt med noen sånne luer også, som ikke klemmer vinterhåret aldeles flatt. Det fulgte en oppskrift med lua, og det er jo kjekt mht maskeantall og pinner, men forøvrig strikket jeg min på frihånd fordi jeg ville ha en helt enkel lue.

76 masker på 6 mm pinner, det gikk med ca 80 gram garn. Fargen er litt blåere enn på bildet (jeg skylder på novembermørket), den heter #2117 Dongeriblå.

Garnet er tykt og mykt, men ømfintlige folk vil muligens syns at det klør litt, det er jo pelsull. Jeg syns garnet er flott - og Hifa har kommet med en serie fristende oppskrifter til garnet, for eksempel denne fine jakka. Den kunne jeg godt tenkt meg. Garnet kommer i 20 fine, melerte farger. Pelsullsauen er grå, så det er den lyseste fargen. Ulla består av lyse og mørke fibre, som gir garnet spennende meleringer. Og det er godt og varmt, kan jeg bekrefte.


Mandag 16. november 2015 kom den første snøen her hos oss. Bare en cm eller to - det holder, det. Og den har blitt liggende siden. Her en kveld var Tinka og jeg ute i vinternatten - det var kaldt, halvmåne, stjerneklart og diamanter i snøen. Det var så vakkert!

God søndag!

fredag 20. november 2015

Studentene...

Snart er det jul. Da kommer studentene hjem.
Det tar tid å venne seg til, men etter hvert siger det inn, dette at barna vokser opp og forlater redet.
Trist er det nok, men det blir etter hvert en vane.

Enn så lenge kommer de hjem til jul, det er godt.
De kommer med fly fra Trondheim og Firenze, med sitt pikk og pakk, og fyller opp vårt lille hus.
Gangen blir full av sko, det blir kø på badet, det blir trangt, men trivelig.

Sist de var hjemme samtidig, var i sommerferien. De var opptatt på hver sin kant, så det var fullt hus i bare noen dager. Da hadde Sønnen skulpturverksted i kjelleren, mens Dattera satt modell.


Den er ikke akkurat noe studio, kjellerboden vår, men Dattera ble stablet opp på et stativ av gamle krakker mens Sønnen modellerte på smørebordet. Funket fint, det, selv om arbeidshøyden kanskje var litt feil og Dattera sovnet og datt av krakken.


Og her er det Dattera som har portrettert sin broder i dyp konsentrasjon.


Deretter portretterte Sønnen seg selv. Så nå har vi begge ungene stående til tørk i kjelleren, drapert i plastposer. Gemalen er nede og gir dem en dusj med vann i ny og ne, så de ikke skal tørke for fort og sprekke, der de står. Siden skal de støpes i gips.


Hvor Sønnen har arvet talentet fra, er det ingen som forstår. Kanskje har det ligget latent i bondeslekta i alle år, uten at noen har merket noen ting? Det forblir et av livets uløste mysterier.


Jeg har blogget om skulpturene hans før. Etter det har han studert halvannet år i Firenze og hatt en rivende utvikling. Han har egen blogg med galleri, og skolen han går på har en fin Facebookside.


Og snart er det jul. Da kommer studentene hjem.

Ønsker deg en fin helg!

torsdag 19. november 2015

Mann- og konevotter...

Jeg fikk mitt førstefødte barn i 1990. Hele venninnegjengen fikk barn omtrent samtidig, til gjensidig hygge og nytte. Et av barna hadde noen utrolig søte, selbuinspirerte votter som hun hadde fått i gave - hvite med lyseblått mønster, såvidt jeg husker.


Jeg fant ikke noen oppskrift som lignet, så jeg lånte vottene og kopierte dem. Her er vottene jeg strikket dengang da - brukt av både Sønnen og Dattera sånn i 1-2-3-årsalderen omtrent. Strikket av restegarnslanter - derfor ble det en blå og en rød. Strikket i Peer Gynt, såvidt jeg husker. Jeg har tatt vare på dem i tilfelle jeg trengte et vottemønster en vakker dag.


Og en vakker dag gjorde jeg plutselig det. Den aller minste av alle Gemalens nieser fylte to år. Jeg vet ikke hva hun ønsket seg, men moren hennes ønsket henne selbuvotter. Så da kopierte jeg kopivottene. Det var et morsomt gjensyn. De ble ikke helt prikk like, men nesten. Jeg strikket etter mål, så vi får håpe de passer.


De nye vottene (de til høyre) er strikket i Hifa Ask - et veldig likandes garn, men du verden så vanskelig det er å strikke jevnt med sånt ullete ullgarn! Vottene er vasket og dampet, men enda ser de både humpete og dumpete ut. Vi får håper det jevner seg i bruk. Måtte de bli slitt sønder og sammen, ingen ting gleder en strikkers hjerte mer.


Strikker man til sånne søte, små hender, nytter det ikke med lange trådsprang som fingrene kan vikle seg fast i - så her ble det mye trådsnurr. Jeg tvinnet tråden for hver annen maske, faktisk, det var nok noe av grunnen til at de ble så ujevne.


Vottene måtte helst ikke være hvite, men ellers stod jeg fritt til å velge farger, sa moderen. Bunnfargen foran her er fra høstens plantefargereventyr. Og den er ikke hvit, bare så det er sagt.


Oppskrift: Telte meg frem på en gammel vott. Vrangborden er 36 masker, selve hånda er 44 masker.
Garn: Det grønne og røde er melert Hifa Ask, det lys grågrønne (bunnfargen) er også Hifa Ask, som jeg har plantefarget med kråkefot. Da jeg farget, syntes jeg fargen ble kjedelig - men den er jo nydelig som bunnfarge her. Mer kråkefot til neste år!
Pinner: 3 mm.


Her om dagen, da Tinka og jeg var på tur rett før snøen kom, fant jeg noen snurrige sopper - de var blå. Jeg har aldri sett blå sopp før. Blågrønn kragesopp heter den. Dessverre kan de ikke brukes til noe, hverken som mat eller til farging, men fine var de!

Ønsker deg en god dag!

onsdag 18. november 2015

Snapshots / Oslo i et rekeskall...

Oslo er en fin by, i grunnen. Her en dag var jeg hos frisøren min på Grünerløkka. Det var før den første snøen kom. Jeg hadde ikke tenkt å ta noen bilder egentlig, men det var så fint der, så det var ikke til å unngå. Bare noen snapshots med håndholdt, lite kamera i forbifarten, av en fin by.


De har pusset opp Paulus kirke, den har blitt så fin. 
Så får vi bare håpe at sommergjestene i Birkelunden ikke fortsetter å bruke den som pissoar.


Staselige trær rundt Paulus kirke. Det er gull i toppen!


Tenk å ha takterrasse der oppe i det høye! Over byen, på toppen over 5. etasje. 


En birk i Birkelunden - rammet inn av byens trikkekabler.


Vend blikket oppover, så får du se mye fint. Byen er ikke bare skitne gater og asfalt.


Ikke så dumt med et hus som matcher himmelen.


I den gamle seilduksfabrikken holder Kunsthøgskolen til. Men skiltet er nytt.

Fin hovedstad vi har hertillands!

Ha en finfin dag!

mandag 16. november 2015

It was a bright cold day in November...


Det var en klar, kald dag i november. 
Det var første dagen med rimfrost på bakken til langt ut på ettermiddagen, - - - 


- - - blå himmel, skarp luft og rare skyer.
Tinka og jeg dro ut på tur som vi pleier.


Det er høsten nå, ingen tvil om det.
Men høsten kan også være fin - på dager som denne.


Naturen er full av underlige ting der oppe i det høye - - -


- - - og fantastiske trær.


Legg aldri ut på tur uten kniv og rikelig med plastposer i sekken.
Hvem vet - det kan dukke opp en kjuke!

En kjuke? Her må det nærmere forklaring til:
Helt siden jeg eksperimenterte med kaldfarging i sommer, har jeg vært bitt av fargebasillen. Det er det reneste eventyr. En skogstur blir aldri mer det samme - overalt fins det ting som kan farges med. Alt må prøves. Jeg har lest og lært og snakket med mange dyktige og fargerike plantefargere. Det gjelder å vite hva man skal se etter, og bruke det på rette måten. Blomster og strå, bar og blader, sopp og lav - det er nok å ta av. Jeg må blogge mer om dette etter hvert.


Nå har naturen gått til hvile, nå er det høst, det er ikke så mye å sanke mer.


Men kjuker, det kan man plukke året rundt. Jeg visste ingen ting om kjuker fra før - det var bare ekle sopper som vokste på stubber og trær. Trodde jeg. Men der tok jeg feil. Kjuker er en vitenskap i seg selv - og tro det eller ei: det er så spennende! Og noen av dem kan brukes til å farge med. Noen er store, noen er små, noen vokser høyt og noen vokser lavt, noen på stubber og andre på trær. Dette tror jeg er en knivkjuke. Den er det ikke noe fart i. I gamle dager ble den brukt som kniv- og nålepute, derav navnet. Store eksemplarer ble gjerne spikret fast på veggen i verksteder for å feste kniver, syler, hoggjern og annet smått verktøy i. Så smart! Men ingen fargekjuke, altså.  


På denne klare, kalde dagen i november fikk jeg øye på en rødrandkjuke på en råtten stubbe rett bortenfor stien. Den kan farges med - den måtte jeg ha! Frem med tollekniven og hopp og sprett over kvist og kvas for å komme frem til stubben der borte.


Men hvordan visste jeg at det var en rødrandkjuke? Jo, jeg har nemlig lært at rødrandkjuken "svetter" gjennom porelaget på undersiden, eller kanskje den gråter? Uansett, den  har ofte klare, tårelignende dråper på undersiden, som her.

Ja, så tråkket jeg over noen vindfall og kvister pluss et splitter nakent juletre som noen hadde kastet fra seg i skogkanten, på vei til stubben, som sto vaklevorent på kanten av en liten skrent. Og snublet - selvfølgelig.

I fallet klamret jeg meg fast til en tynn, gammel gran som stod der - med en kjuke på, rakk jeg såvidt å se i farten. Men grana var råtten, den også, og gran og Annepålandet og tollekniv raste ned skrenten, rett i ei myr - men stubben holdt. Opp igjen - heldigvis var kniven i sliret, det er en god huskeregel! Men kjuken satt bom fast i stubben, og måtte sparkes av. Her burde jeg hatt vernesko, kjente jeg etterpå, men kjuken løsnet og fikk bli med hjem, sammen med andre kjuker, som heldigvis var litt enklere å få tak i. Det skal mye kjuke til - 20 ganger garnets vekt, leste jeg nettopp.

Så kjukejakten fortsetter med livet som innsats. Men det får bli en annen dag.


For dagene er så korte nå om høsten, og plutselig var det helt skumt i skogen. Tinka merket at jeg gikk på ank, og tuslet litt urolig tre skritt bak. Vi listet oss hjem, uten å treffe et eneste rovdyr på veien. Men de sto nok der og lurte, i buskene.


En gylden avslutning på en spennende dag i skogen. Magisk, nesten.
Håper du får en fin, ny uke! 

torsdag 12. november 2015

Strikkebøker før og nå...


Boka vår, Eventyrvotter, er gitt ut på Aschehoug. Det var første gang de gir en strikkebok, fortalte de oss på oppstartsmøtet i fjor. Men det stemmer ikke helt, viser det seg. Det er første gang i dette årtusen de gir ut en strikkebok. For Aschehoug har gitt ut strikkebok før - ja, en vottebok til og med!


Ann i Vottelauget (også kjent som Pinneguri, Sinnasauens mor) var på strikkekafe nylig, da en medstrikker kom med denne boka - "Votter og vanter" fra 1955. Mange flotte votter - stor jubel. Og den er gitt ut på Aschehoug - for 60 år siden.


Da kom jeg plutselig på at jeg har jo den boka selv! Jeg har til og med blogget om den før. Så glemsk går det an å bli.

Jeg har forresten ikke boka, jeg har bare en kopi. Og det har seg sånn:

I min grønne ungdom hadde jeg håndarbeid som valgfag. Jeg elsket "håndarbeiden", det var et fristed. Læreren var grei og lot oss kjøre på som vi ville selv - forutsatt at det var noenlunde fornuftig. Og det var det jo. Variert måtte det også være. Jeg sydde meg en tunika i tykt lerretsstoff med vide ermer og lomme på magen. Jeg strikket meg en hvit genser i 200% akryl med et stort, rødt 1-tall brodert med maskesting foran. Jeg heklet lysegule babysokker med boblemønster i akryl babygarn. Jeg vevde et belte på brikkevev. Jeg broderte en gyselig pute i orange og rødt.


Og bakerst i håndarbeiden, der var selveste skattekammeret, der var skap fulle av inspirasjon - garn i alle farger, rare stoffer og massevis av oppskrifter. Og der fant jeg denne boka. Den var en skatt. Hittil i livet hadde jeg kun sett vanlige selbuvotter, aldri sånne flotte votter som disse her.


Læreren var grei og lånte meg boka så jeg fikk kopiert den. Og Lerka-vottene herfra ble de aller første mønsterstrikkede vottene jeg lagde. Og sannelig - jeg har blogget om dem også. Siden har jeg strikket mange Lerka-votter, og andre votter også, men det var i før-blogg-og-Ravelry-tider, den gang ingen engang tenkte på å ta bilder av det man strikket. For det var jo før-digital-foto-tider også, og hvert eneste bilde kostet mangfoldige kroner i film og fremkalling. Tok ikke bilder av strikking da, nei, uansett hvor fint det var.

Jeg har forresten strikket et par Lerka i moderne tidsalder også - de blogget jeg om her.


Både beltet og puta har jeg fortsatt, forresten. Beltet er i grunnen ganske fint. Og finner jeg igjen puta, skal jeg sannelig vise den frem her på bloggen. For selv om den er stygg, er det utrolig at jeg har sydd så mange forskjellige broderisting. Jeg blir nesten imponert bare jeg tenker på det.

Og bok-kopien, den har jeg slitt ut. Strikket sønder og sammen. Men boka, den fant jeg igjen på biblioteket. Og tenk, der kom jeg i prat med en håndarbeidsinteressert bibliotekar som fortalte at slike gamle bøker ble så sjelden lånt ut at de havnet gjerne på bibliotekets loppemarked for å få hylleplass til nyere og mer populære utgivelser. Jeg låner boka med ujevne mellomrom, for å holde den i gang.


 Det er snurrig å se forskjellen på bok-layouten før og nå.


Vantetips - - -


- - - og strikkepinnetips.

Boka finnes forresten på Ravelry også. Et av mønstrene derfra har til og med stått i det amerikanske bladet Interweave Knits. It's a small world.

Det er spennende med gamle strikkebøker!
Ha en finfin dag!

Red.: Du kan bla i boka her - den ligger på nasjonalbibliotekets sider.