fredag 27. juli 2012

RØDT prosjekt #12: En nyttig ting...

Jeg bruker ullsokker om sommeren også, jeg. I hvert fall denne sommeren her - som går inn i historien som tidenes våteste. Bygda vår har fått mest regn i hele distriktet nå i juli. Og til helga er det varslet storflom, nei og nei. Nå må det snart være nok, nå får værgudene vennligst skjerpe seg!


Ullsokker er ikke så spennende, men at det er en nyttig ting, kan ingen komme fra. Jeg har skvulpet mye rundt i skogen i sommer med Tinka, goretexsko og ullsokker. Nå ville jeg ha et par ankelsokker. Men jeg tenkte det var best med litt vrangbord, for at de skulle sitte godt. Og det gjør de.


Nok et par med slantesokker, strikket i diverse røde Sisu-rester. Sisu er det beste sokkegarnet, eller i hvert fall ett av de beste. Pinner 2,5, 64 masker og hæl og tå fra
denne oppskriften.


Jeg liker striper, og rødt lyser opp i hverdagen. Mer er det ikke å si om den saken.

Og nå er det OL for alle penga. Åpningsseremoni i kveld og masse spennende aktiviteter etter hvert. Jeg deltar ikke i noen OL-samstrikk - jeg er så dårlig på samstrikk - men jeg strikker fra sidelinja. Heia Norge!

Riktig god helg til alle som stikker innom her!

På dager som dette - carpe diem...


På dager som dette er jeg tilbøyelig til å tilgi hagen min ALT - bladlus og snegler og små, krøllete mark som spiser opp sjasminen. Jeg er vennlig stemt. Roser, lavendel og oregano blomstrer i kor, og himmelen er himmelblå, som himler skal og bør være på denne tiden av året.


På dager som dette kan man ligge på plenen og stirre opp i naboens blodlønn og ikke luke en eneste løvetann. Riktig nok ligger ingen på plenen mer på grunn av sneglene, men man kan alltids sitte tilbakelent i en stol i stedet og vifte med tærne og høre biene surre.




Lavendelen blomstrer! Det skal ikke mer til for å gjøre meg lykkelig. Biene, eller kanskje det er humler, surrer i hopetall inne blant alt det vakre blå. Det er betryggende, i en tid da biene blir borte og man aner katastrofale følger for bestøvningen. Men sommerfuglene, som pleier å overfalle oreganoen, har jeg ikke sett noe til i år. Mystisk. Men oregano er det nok av. Den er i ferd med å ta over hagen. Det er helt greit for meg.




På dager som dette bør man spise hjemmelagd villbringebærsyltetøy med skje. Bringebær er blant de sunneste bærene, og plukker man dem selv ute i det fri, er de både gratis og økologiske - og med frisk luft på kjøpet. Se opp for huggorm, veps og kvist og kvas å snuble i. Bringebærplukking i det fri er en risikosport - men resultatet er verdt innsatsen.


På dager som dette burde det vært duft på bloggen - rosene, som jeg har skrevet om før, har trosset regn og bladlus og dufter himmelsk. Maidens Blush er i sitt ess akkurat nå, og New Dawn har tatt seg kraftig sammen og blomstrer som bare det. I fjor blomstret den til langt ut i oktober. Det er Maidens Blush på bildet - jeg skulle nesten ønske du kunne kjenne duften!


På dager som dette skulle jeg gjerne hatt en dam i hagen. Det er det ikke plass til, men en fontene har vi. Lyden av rislende vann skal være beroligende for menneskesinnet, sies det. Det er i hvert fall fint å se på.


Stenene under fontenen har jeg samlet litt her og litt der på livets vei, på norske skogsstier og greske strender og overalt. Siste tilskudd er en bitteliten sten fra Jotunheimen som Dattera plukket på fottur sist helg. Og marikåpen blomstrer og blomstrer og gir seg aldri. Den liker vann, selv om årets vanndrypp fra fontenen stort sett har vært byttet ut med regn fra oven. Resultatet blir det samme.


Og kaprifolen! Den blomstrer for fullt nå med de rare, men vakre blomstene sine. Den ser kanskje litt beskjeden ut, men skinnet bedrar. Den gror overalt, slynger seg rundt takrenner og trestammer - - -


- - - og er det ikke mer plass på veggen, blomstrer den like gjerne i luften. Og duften! Mens man må stikke nesa ned i rosene for å lukte på dem, slenger kaprifolen duften sin generøst ut overalt, spesielt om natten. Har du kaprifol i hagen, så gå ut i nattens mulm og mørke og snus! Jeg elsker kaprifol. Jeg har visst skrevet akkurat det hundre ganger før her på bloggen.


Folk kan si hva de vil, og det gjør de jo, men Fager Fredløs er vakker, syns jeg. Strålende gul og veldig velvillig innstilt. Alt som vil vokse så frodig, er velkomment hos meg.


På en dag som dette får det ikke hjelpe at ukjente skapninger har gjort bunndekkerne mine om til den reneste blondeduk. Gud vet hva som foregår der nede i det grønne - det vil jeg helst ikke vite noe om. Jeg lar dem holde på - vi deler - de gnager hull i alle bladene mine, og jeg sitter med bena på en krakk og lar humla suse.


En sommerdag som dette må nytes mens den er her. Det er så få av dem i år - de er så dyrebare. Det gjelder å gripe dagen.


Innlegget ble skrevet i går, men med litt flaks blir det kanskje like bra vær i dag?
Med de aller beste ønsker om en fin sommerdag til alle som er innom!

onsdag 25. juli 2012

RØDT prosjekt #11: Shellseeker - uten skjell...

Harde fakta:
Oppskrift: Shellseeker av Heidi Kirrmaier, med diverse justeringer underveis, jeg droppet blant annet lomma, og har dermed ikke noe å ha skjellene i. 
Garn: Svale fra Dale (utgått)  i rødt, hvitt og en dæsj sort. 50% bomull, 10% silke og 40% viscose. Jeg kjøpte det på diverse salg da garnet gikk ut - men hadde ikke nok. Stor takk til dere som sendte meg garn! Det gikk med ca 550 gram.
Pinner: 4


Det er ikke ofte jeg strikker plagg til meg selv. Men nå har jeg strikket meg en genser - av enkleste sort.
Når jeg kjøper meg klær, går jeg alltid for det enkle. Fjas og stas er ikke min stil. Fint på andre, men ikke på meg. Så når jeg strikker klær til meg selv, må det være enkelt. Derfor likte jeg Shellseeker-genseren så godt.

Genseren passer perfekt til jeans og mine gode, gamle Converse-sko. Og så slår jeg et slag for norsk design, med belte fra Moo og skjerf fra Line of Oslo.


Kanadiske Heidi Kirrmaier, PiPiBird på Ravelry, har laget massevis av fine design. Shellseeker er en av hennes favoritter, inspirert av fotturer på kalifornske strender. En enkel sweatshirt, med lomme på magen. Antar at hun brukte lomma til å samle skjell i. 

Jeg droppet lomma. Var redd den ville sige med dette garnet, og dessuten er jeg ikke så glad i sånne lommer, egentlig. 

Rødfargen er perfekt knallrød, og den hvite er litt offwhite. Synd dette garnet har gått ut! Hei Dale, har dere tenkt på å gjeninnføre det??


Tinka følger nøye med fra sidelinja. "Nå må du vel være ferdig snart så vi kan gå og BAAADE," tenker Tinka. Hun bryr seg ikke noe særlig om gensere. Så da gikk vi og badet da.

Ha en finfin onsdag!

søndag 22. juli 2012

Botaniske vanter...

De som er innom av og til her på bloggen, har vel skjønt at jeg er over gjennomsnittlig interessert i botanikk. Derfor passet det fint å strikke botaniske vanter - eller Botanical Mitts, som oppskriften heter.


Dette var egentlig en teststrikk, som jeg har skrevet mer om her, så jeg strikket den første vanten så fort jeg bare kunne. Det var morsomme vanter å strikke, så det går over min forstand hvorfor det skulle ta halvannet år å få den andre vanten ferdig. Men nå er den ferdig, og vantene har blitt et par, og jeg kan stryke en UFO til av lista, og klaps på skuldra til Annepålandet!


Alt om oppskrift, garn og pinner her og her.



Disse ble virkelig myke og deilige, med fin passform, og det blir nok de nye fotovantene mine - etter at de forrige favorittene mine lot meg i stikken. Mange fiffige detaljer - blant annet fletter i begge ender og på tomlene. Det liker jeg. Anbefales!

Og dett var dett. Det er kaldt i fedrelandet, men la oss endelig håpe at vi greier oss uten vanter en stund til!

Ha en riktig fin søndagskveld! 

fredag 20. juli 2012

En kø-sniker...

I går hadde vi snegle-dugnad i naboaget. Bevæpnet med Nemaslug, bøtter og gummihansker plukket vi snegler så søla skvatt. Æsj. For noen år siden hadde vi rådyr i hagen som spiste opp alle rosene. Jeg foretrekker rådyr.

Jeg har strikket meg en poncho. Jeg har aldri hatt en poncho i hele mitt liv, og visste ikke at jeg ønsket meg en engang, før jeg så Jane sin fine på Projos strikketreff tidligere i sommer. Strengt tatt burde man kanskje strikket en bomullstopp eller noe nå som det er sommer, men i år passet det bedre med poncho. Fin å tre på seg på kjølige kvelder - passer fint til strikking og faller ikke av slik et sjal gjør.


Ponchoen rakk ikke innom strikkelista mi engang (strikkelista mi er veeeeeldig lang) - en skikkelig kø-sniker. Og som alt annet nå for tiden - jeg strikket den to ganger - først på for tykke pinner, det ble ikke pent, så jeg rekket opp og gjorde alt på nytt.

Oppskriften står i
Sandnes' Poncho-hefte/Tema 25, design nummer 8. Jeg har bladd igjennom heftet før, men festet meg ikke ved noen av modellene. Norske garnprodusenter burde absolutt legge mer arbeid i bildene sine!  Det var først da jeg så Janes poncho at jeg så hvor fin den var.
Den skal egentlig strikkes i Alfa, som sikkert er et fint garn, men litt tungt til store plagg, syns jeg. Jeg brukte Puno fra Rauma i stedet, og pinner nr 6. Det gikk med litt over fem nøster. Det garnet kommer i så mange fine farger - men Rauma må oppdatere fargekartet sitt! Jeg greide ikke velge og endte opp - som jeg så ofte gjør - med grått, 
nr 1311. Garnet er fnugglett og deilig mykt - 68% babyalpakka, 10% merino, 22% polyamid. 

Den er virkelig lett som en fjær. Et perfekt norsk sommerplagg! 

Til slutt et stemningsbilde fra vannliljedammen - der Tinka bader så ofte hun kan.



Ønsker alle som er innom en riktig fin og sneglefri helg - måtte solen skinne på oss alle!


tirsdag 17. juli 2012

I never promised you a rose garden...

Når vi er ute og reiser, elsker jeg å besøke rosarier, rosenträdgårder, botaniske hager og historiske hager. Jeg drømmer om å ha en rosenhage, med grønne plener, fuglekvitter og høye og lave roser i alle farger.

Jeg har en hage, jadda jadda. Med løvetann og mose i plenen, men den er grønn. Alt er vel grønt i år, med tidenes våteste sommer. Fuglene som trives best her, er skjærene, som bråker og skriker og turner i takrenna og skremmer vettet av meg når jeg er alene hjemme. Dyrelivet forøvrig består av iberiasnegler og bladlus, og det er knapt et blad i hagen min som det ikke er minst ett hull i. Bladlusene finnes i alle farger, både grønne, sorte og hvite. De vokser og gror i fargerikt fellesskap.

Men kunsten å være lykkelig, består i å gjøre sine gleder enkle, sier et kinesisk ordtak.
I dag, for eksempel, skinner sola, himmelen er blå både her og der, formen er ganske bra - og rosene blomstrer! Jada, jeg har roser. Fire stykker - med bladlus. De ser ikke helt ut som rosene i hageblader og rosebøker, men så ser ikke jeg helt ut som fotomodellene i ukebladene heller - sånn sett passer vi fint sammen. Det er balanse.

Rosene mine er noen tøffinger, og jeg er veldig glad i dem. De er antakelig blant verdens mest hardføre roser, siden de vokser her. De blir stelt og passet på etter alle kunstens regler, eller i hvert fall noen av dem - ja, de får til og med kaffe. Har lest et sted at det skal være bra. Nå har vi sånn kaffemaskin med kapsler, så det blir ikke så mye koffein på dem i år, men tidligere brukte vi presskanne, og klatrerosen har aldri vært så høy og fin som det året den fikk all kaffegruten. I år, uten kaffe, er den litt stusselig i grunnen, omtrent sånn:


Dette er Sympatie. Den skal egentlig se sånn ut. Har lest at den skal bli 3,6 meter høy. Nå har Sympatien stått her i snart 20 år, og i sine glansdager, de med kaffen, var den kanskje oppimot et par meter. I år er den liten og pjusk, bare en halvmeter omtrent, bortsett fra en lang stælk som strekker seg mot den blå benken. Burde visst ha malt den blå benken i år, ser jeg. Eller helst i fjor... Alle hager bør ha en blå benk - mer om det i et senere innlegg.


Sympatie er ganske grei. Kaffe eller ikke, den blomstrer jevnt og trutt hele sommeren igjennom med store, fløyelsmyke blomster. Rødfargen er perfekt - dette er min rødfarge! Sympatie dufter akkurat som en rose skal - det dufter rett og slett ROSE. Vidunderlig.

Litt nedenfor, ved hushjørnet, står den hvite klatrerosen. Den lever fritt og uhemmet og ser nokså stusselig ut, som en tynn og stranten tenåring i verste voksealderen. Hvert år tenker jeg at , nå graver jeg den opp og planter en idiotsikker kaprifol i stedet. Men så begynner den å blomstre...


... og da er alt glemt. Det er noen år siden jeg plantet denne nå, og jeg husker ikke hva den heter, men jeg tror det er Polstjärnan. Blomstene er skinnende hvite, og gjør seg godt mot blå himmel.


Stygg før og etter, men vakker mens det står på. Da blomstrer den med kaskader av bittesmå blomster, som dufter svakt, rent, med et ørlite snev av krydder. Knoppene er vakkert rosa. Sesongen er kort, men hektisk. Det gjelder å være der når det skjer - den blomstrer bare én gang.


Sånn skulle det vært hele sommeren, syns jeg. Roser, blå himmel,svak vind og hvite skydotter. Da kan man alltids tåle litt bladlus og noen kilo iberiasnegler...


Maidens Blush står bak garasjen og passer perfekt til navnet sitt - den rødmende jomfru, litt sjenert der hun står bak lavendelen. Da jeg var liten, hadde farmor en Maidens Blush i hagen, den glemmer jeg aldri. Det var det flotteste jeg hadde sett, sammen med løytnantshjertene like ved. At lavendel hjelper mot bladlus, er forresten en myte, det kan jeg bevise. Men pytt pytt, jomfruen er så vakkert rosa og beskjeden der hun står. I fjor var det bare noen få blomster, i år er det flust. Hun blomstrer bare en gang, men blomstringen strekker seg over lang tid. Bladverket matcher frøkenen selv, tynt og lyst grønt (og fullt av hull nå, det er flere enn meg som liker denne rosen, tydeligvis). Blomsten er ikke så stor, rundt fem cm, men tett som et tyllskjørt, med deilig, gammeldags roseduft.


Når det regner, gjør jomfuen seg godt innendørs, sammen med marikåpe. Duften sprer seg forsiktig og delikat i rommet.


Den siste av rosene i Annepålandets rosenhage er New Dawn. Den var vakker i fjor, og til og med uten bladlus, noe som nærmest må betraktes som et under. Men i år vil den ikke helt. En og annen rosenknupp, det er det hele. Kanskje den den rett og slett har kaffe-abstinens?? Eller kanskje New Dawn har det som Tor Hushovd i år - en dårlig sesong, men de kommer nok sterkere tilbake, begge to, det er jeg sikker på.
Den skal liksom ikke dufte noe særlig, har jeg lest, men den
gjør det. Veldig, veldig lite - rent, svalt, delikat, som den perfekte parfyme. Alle rosene dufter forskjellig, det gjelder bare å kjenne etter. 

Som du sikkert skjønner, er jeg veldig glad i rosene mine - selv om de ikke er helt perfekte. Det gjelder å glede seg over det man har og se det store i det små. Og til slutt, en liten rosentrudelutt som passer for anledningen. Åh, barndomsminner...



Og nå, folkens, nå blomstrer lavendelen! Det betyr blåeste lavendelblått, bier og sommerfugler. Lykke!
Håper det blomstrer hos deg også - ha en fin dag!


mandag 16. juli 2012

Arbeidshest...


Jeg har strikket sokker til Gemalen, i grå Sisu. Gemaler vil ikke ha gøyale og orange og røde sokker, derfor ble det trauste, grå sokker i stedet. Klassiske og slitesterke (- og litt kjedelige), en arbeidshest i sokkegarderoben.


"Men dette er da ingen hårete mannebein," tenker du kanskje.
Korrekt observert, det er unge, spreke pikeben.

Gemalen selv jobbet ute i hagen da jeg skulle ta bilder. Han var så godt i gang der ute i det grønne, og jeg ville nødig forstyrre ham. Dattera lå fortsatt i senga på morgenkvisten, eller skal vi si formiddagskvisten, og gjorde ingen nytte for seg. Så det ble Dattera som måtte vifte med tærne - i litt for store sokker. Det kaller jeg maksimal ressursutnyttelse - man er ikke økonom for ingenting.


Sokkene har jeg strikket før - Retro Rib Socks fra boka Favorite Socks. Syns de er fine og klassiske. Enkelt mønster å huske, elastiske, fin hæl og tå. Strikket på pinner 2,5, det gikk med 85 gram grå Sisu fra lageret. Strikket med kjærlighet i hver maske. Ja, kanskje ikke i alle vridd-rett-maskene da... Det blir arbeidshestene sine det, tenker jeg. Vi var fornøyde alle sammen, både Gemalen, Dattera og jeg. Nå vil vi ha sommer og sol, så sokkene kan ligge pent i sokkeskuffen sin til langt utpå høsten!

Og det var
de sokkene. Mer har jeg ikke å melde om i dag, bortsett fra at sola skinner og ratt kan komme til å gjøre det i flere dager. Litt innimellom, i hvert fall.

Ønsker alle som stikker innom en riktig fin kveld/dag/uke (stryk det som ikke passer)!!!


søndag 15. juli 2012

En bitteliten ferie...

Finfin by!

I forrige uke tok vi en liten svipptur til Trondheim. Jeg hadde jo fått så mange fine turisttips av dere, men vi rakk ikke stor mer enn å installere Dattera på studenthybelen. Og det var derfor vi dro, så sånn sett var oppdraget vellykket. Vi får ta oss bedre tid en annen gang.

Finfin utsikt fra studenthybærn.

Været var strålende - over 20 grader og sol. Vi er jo ikke vant til sånt, så vi fikk nesten heteslag. Over alt satt folk ute i finværet og tok seg en øl eller slappet av med solbriller på. Dattera flyttet inn i fjerde etasje (eller var det femte??) uten heis, og vi svettet og bar Ikea-møbler og annet innbo opp alle trappene og krysset fingrene for at det ikke blir altfor mye inn- og utflyttinger under studietiden. Studentlivet er ikke hva det en gang var, heldigvis, og dagens studenter bor litt bedre enn hva jeg gjorde da jeg bodde på ett rom med do og bad på gangen i Oslo tidlig på 80-tallet. 1980-tallet altså, ikke 1880. Akk ja.

Finfint hotell i særklasse.

Vi hadde fått flere tips om at vi måtte bo på Rica Nidelven Hotel, så det gjorde vi. De har vunnet prisen for beste hotellfrokost seks år på rad, og det passet jo utmerket for en som er så glad i frokost som meg. Jeg har aldri fått servert tran på et hotell før, men det fikk vi her - med timianolje i, etterfulgt av en nylagd gulrot- og ingefærshot, friskpresset appelsinjuice, hundre slags müssli - og egen barista. Pluss masse mer. Frokosten er og blir dagens viktigste måltid - hurra!

Finfin bydel - men litt skakk på undersiden?

Vi rakk en liten rundtur i byen også. For en trivelig by!
Jeg har ikke noe greie på det, jeg, men jeg syns de pålene på bildet over her så litt råtne og lealause ut - kan det være helt trygt da?? Men husene har jo stått der aldri så lenge, og ingen så ut til å bekymre seg over det, så da er det vel i orden da.

Nidarosdomen. Det var så mye folk og bruder overalt at jeg tok bare bilde av toppen.

Obligatorisk innslag på fottur gjennom byen. Nidarosdomen er Norges nasjonalhelligdom og kroningskirke. Nå blir ikke kongene kronet i Norge mer, men regentene blir signet her. Den ble bygget i perioden 1070-1300, og er Nordens største middelalderkirke. Skulle gjerne hatt en tur innom, men vi kom midt i bryllups-stimen, så det ble ikke noe av denne gang. Men jeg har jo vært der før, både i bryllup og barnedåp, i forrige årtusen.

Jeg rakk innom et par garnbutikker også. På Garnhuset var det 25% på alt garn, men det oppdaget jeg dessverre ikke før jeg var på vei ut. Men litt garn fikk jeg da kjøpt  :-)
To dager med strålende vær - den tredje dagen regnet det, og da dro vi hjem.

Votter med fingerløyse, landevei og pøsende regnvær.

Jeg fikk strikket litt også. Dette er et bestillingsverk (hei Liv!) - men jeg må visst rekke det opp og strikke på nytt, for det ble litt feil. Jeg må visst strikke alt minst to ganger nå for tida - ikke rart det tar sin tid. Det eneste jeg får til på første forsøk, er sokker. Så derfor har jeg alltid et par sokker på pinnene, for å holde selvtilliten og spiriten oppe.

Og det var den ferien. Det blir nok flere turer til Trondheim etter hvert. Dattera har planer om å studere der en stund, og hvis alt går etter planen, må vi jo dra på besøk i ny og ne. Det gleder vi oss til!

God søndag!

torsdag 12. juli 2012

Blåbærsesongen er herved åpnet...

I dag var vi ute på tur - Tinka, Dattera og jeg. Det regnet ikke, men det var vått og sølete overalt etter alt regnet de siste dagene. Plutselig la jeg merke til blå fugleskit  både her og der - og det kan bare bety én ting:

Blåbæra er moden!


Og ganske riktig: Lenger inn i skogen var det moden blåbær. Ikke mye, men nok til at Tinka hev seg ut i lyngen og gnafset i seg av hjertens lyst. Den hunden er en hund etter blåbær!

Jeg trodde ikke det skulle bli noe blåbær i år - har nesten ikke sett noen kart. Men der tok jeg heldigvis feil!

Hvis du syns Tinka ser litt ukjent ut, er det bare fordi hun er litt våt i luggen. Hun bader i tjernet så ofte hun kan. Og så har hun nettopp vært hos frisøren og fått ny sommersveis - kort og praktisk. Det syns ikke så godt på bildene her, men de lange ørene ble plutselig så korte - jeg kjente henne nesten ikke igjen jeg. En skikkelig sports-cavalier har hun blitt.


Nam - blåbær!

onsdag 11. juli 2012

Men hva er dette...?


Sandnes Cito

Var nylig en rundtur i noen garnbutikker, og hva får jeg se?
Et nytt garn fra Sandnes med AKRYL!!??
Akryl har jo liksom blitt litt bannlyst i norske strikkekretser - ull skal det være, eller andre naturfibre. Akrylgarn hører liksom 70-tallet til.

Men nå har altså Sandnes lansert nyheten Cito, med 50% bomull og 50% akryl og glade, friske farger. Billig er det også - bare 18 kroner for 50 gram. Hvert nøste er 80 meter, og anbefalte pinner er 5,5.

Jeg måtte spørre og grave litt i garnbutikken - hvorfor akryl? Er det et retro-fremstøt, liksom? Damen mente at rent bomullsgarn var så tungt - og det har hun jo rett i, og at en akrylblanding vil gi lettere plagg. Jeg prøvde å finne ut litt om garnet på Ravelry, men det er jo helt nytt, så der sto det ingen ting. Og siden garnet nettopp har kommet, kunne hun ikke si noe enda om nupping, siging etc.

Noen av dere som har prøvd dette garnet? Jeg er så nysgjerrig!

mandag 9. juli 2012

Et lite stykke Norge...


I forrige uke var vi noen dager på hytta i Vestfold.


Vi har ikke hytte selv, men noen i familien har, og der er vi noen dager hver sommer.


Vi hadde to dager med sol og én dag med pøsregn. 2/3 sol er bra statistikk i en sommer der alle klager på været  :-)


Temperaturen var ikke all verden -- -


 - - - men hva gjør vel det, når himmelen er blå og roser og kaprifol blomstrer om kapp.


Tinka storkoser seg på hytta. Sval sommervind og en plass i solen, hva mer kan vel en liten hund ønske seg - bortsett fra et bad i saltvann, da? Det er forresten helt underlig hvordan pelsen tover seg i saltvann - det er rent som å vaske en ullgenser i litt for varmt vann...


Men aller best er det å kjøre båt, syns Tinka - for ørene blafrer så fint i vinden!


Den fineste, lille sommerblomsten vokser under trappa på hytta og kommer igjen hvert eneste år. Denne vokser ikke hjemme hos oss. Det er den søte, rosa lillesøsteren til den lilla storkenebben - stankstorkenebb heter hun.


Alle har sine rosefavoritter - og dette er min. Den vakreste av dem alle. Vill nyperose vokser overalt rundt hytta og blomstrer overdådig i år. Og ser du ekstra godt etter, ser du at den har fått besøk av en liten, hvit edderkopp. Kanskje det betyr lykke?


Men rarest er kaprifolen. Går du ut i den lyse sommernatten mens kaprifolen blomstrer, kjenner du den deilige duften - det er duften av
sommer. Ingen over, ingen ved siden.


Ja, den er noe for seg selv, kaprifolen, der den slynger seg grasiøst mot himmelen. Som en ballettdanser, nesten.


En hengekøye hører det late sommerliv til. Her kan man ligge henslengt - - -


- - - og nyte utsikten til løvverket der oppe i det høye, mens man filosoferer over livet. Det bør man ta seg tid til i ferien.


Det er primitivt på hytta. Men utsikten fra utedoen er upåklagelig!


Jo jo, man kan slett ikke klage. Fint vær, norske jordbær og fin kaffekopp.
Serviset er fra Figgjo Flint, og det skulle ikke forundre meg om det heter Smørblomst?
Ferie er ikke det verste man har.


Sommer, sol, nytrukket kaffe og et lite stykke Norge. Det bør man unne seg i ferien.


Men så kom regnet. Og da dro vi hjem. Og det var den ferien.