onsdag 29. februar 2012

Ut på tur, aldri sur...

I dag er det skuddårsdagen. Bare for at kabalen skal gå opp. Et ganske fascinerende puslespill, oppstått fordi hvert år er 26 sekunder for langt. Her kan du lese om skuddårstradisjoner, blant annet kan jentene fri på denne dagen - så lykke til, jenter! Vi har et skuddårsbarn i familien - nevøen min blir 16 år i dag. Eller fire... alt ettersom, hurra!

På søndag var det strålende sol og nullføre - - -


--- så Tinka tok med seg familien ut på tur.
Siden 23 prosent av leserne mine kommer fra andre land enn Norge, må jeg forklare dette nærmere:
Søndagstur er viktig for nordmenn flest. Hver søndag må vi ut på tur i all slags vær - "Ut på tur, aldri sur" er blitt en del av den norske folkesjela. Det er best med sol, såklart, men vi går like gjerne på tur i pøsende regn, eller i snøstorm for den saks skyld. Vi liker å se på oss selv som et sporty folk - det er en del av det norske imaget. Det går liksom ikke an å sitte inne på en søndag.


Folk flest gikk til fots denne søndagen, men noen gikk på ski også. Typisk klisterføre, kan vi vel si...
Ca halvparten av de ikke-norske besøkende her på bloggen kommer fra Sverige og Danmark, resten fra diverse andre land. Flere av dere bruker Google-oversetteren, vet jeg, og jeg regner med at dere får dere en god latter eller fler - for det eneste gode man kan si om Google oversetter, er at den er rask. Jeg bruker den ofte selv, når jeg går på gjenvisitt, og det er ikke alltid jeg forstår det jeg leser. Ganske ofte, faktisk.

Nordmenn er født med ski på beina, det er en kjent sak - i hvert fall her i Norge. Vi går på ski så lenge vi kan, gjerne til langt uti mai. Det gjør ingen ting om det er litt kvist og kvas og strøgrus i løypene.
Men siden Tinka er så dårlig på ski, gikk vi på beina.


Vi gikk til Mariholtet. Vertskapet der er så hyggelige, og så har de så gode boller der.


Det er vår i luften, og jeg har byttet ut vottene med fingervanter. Og ingenting smaker vel bedre enn en iskald eplemost i solveggen!
(Nei, det er ikke øl. Da jeg besøkte noen venner i Bayern for noen år siden, så jeg til min forbauselse at folk drakk øl på sportsstuene oppe i fjellheimen, midt i søndagsturen. Her kan vi til nød strekke oss til en vørterøl, som er alkoholfri, men til gjengjeld veldig sunn. Trur eg).


Ingen søndagstur uten kvikklunsj! Det hører med. Egentlig hører det med å spise appelsin også, men det hadde vi glemt.


Vi lurte på hvorfor de flagget på Mariholtet - hadde det skjedd noe vi ikke hadde fått med oss? Hadde for eksempel de norske hoppgutta vunnet VM-gull mens vi var ute og gikk? Nei, det hadde de nok ikke. På Mariholtet flagger de hver lørdag og søndag - for oss turgåere!

Det er ganske viktig for nordmenn å vinne hopprenn også. Vi har våre tradisjoner. Og mens jeg skrev dette, ble jeg plutselig klar over at vi har ganske mange rare vintertradisjoner her i Norge - som kanskje bare vi forstår. Anorakk er viktig for oss, for eksempel. Og hvorfor er det malt blå og røde merker på trærne? Det er egne regler for sti- og løypemerking, faktisk, og de kan variere litt fra sted til sted. Kakao på termos og appelsin, nordmarkskart og blåswix, ryggsekk og turstøvler, kaffekjele og bålkos. Og en ekstra ullgenser i ryggsekken.

Og alle var enige om at det var en fin tur!

mandag 27. februar 2012

Tango i Argentina...

Selv om Dattera befinner seg på den andre siden av jordkloden...


... er hun aldri mer enn et tastetrykk unna. Skype er en kjekk oppfinnelse. Hver søndag kveld kommer hun inn i stua her hjemme og underholder oss med scener fra den store verden.

Det var annerledes da jeg var ung, akk ja sann. Seksten år gammel dro jeg til USA som utvekslingsstudent. Jeg gikk på high school og bodde et år hos en familie i Florida. Dessverre har jeg ingen digitale bilder fra dengang, ellers skulle dere fått se en pur ung Annepålandet med mortarboard på - du vet, sånn hatt som Ferdinand i Donald Duck har, bare at min var blå, med gulldusk. Den gangen var verden stooor, nå er den liten. Vi visste ikke så mye om USA, og Florida hadde vi bare såvidt hørt om. "Appelsinjuice fra Florida" sto det på juicekartongene den gang - det er sikkert flere enn meg som husker det. Stort mer visste ikke jeg, da jeg satte meg på flyet og reiste hjemmefra for aller første gang. Jeg hadde ikke noe internett, bare Gyldendals familieleksikon. Vi skypet ikke - vi kommuniserte pr brev. Og et brev tok et par uker over dammen. En telefonsamtale hjem til Norge kostet dobbelt så mye som et par Levisbukser - så det ble bare en tre-fire telefonsamtaler hjem. På et år. Sånn var det da, midt på 70-tallet.

, derimot, er Dattera aldri mer enn et tastetrykk unna. Likevel, mens vi snubler rundt på hålka, er det sol og sommer på den andre siden av jordkloden. Mens vi har frosset nesa blå, har hun ligget på stranden i Uruguay. Hun har spilt polo og danset tango i poloens og tangoens hjemland. Polo er stort i Argentina - de har de beste polospillerne i verden, og har en egen hesterase, Raza Polo Argentino, kun til dette bruk. På tangokurs danset blonde og stivbente skandinaver med de lokale - for mens vi er født med ski på beina, er de født med tango i blodet. Og hun har reist rundt og sett seg om. I Buenos Aires koster en bussreise 1,50 og toget 2 kroner, og siden det fort vekk er over 40 varmegrader, tok Dattera og en kompis en busstur ut til kysten en dag, det kostet 2,50 tur-retur. Det kaller jeg miljøvennlige kollektivpriser. Nå er visst sommeren litt på hell, og studiene har begynt.

Sist søndag var Sønnen hjemom på besøk - da var vi tre stykker som satt klistret til skjermen...


... mens Dattera fortalte om da de ble invitert i sosietetsbryllup med to hundre gjester i Buenos Aires. Det hadde aldri skjedd her i Norge.

Akk ja, den som var nitten år igjen, du. Her hjemme ligger fortsatt snøen, det er blåhålke og livsfarlig å bevege seg utendørs, og på toppen av det hele gikk støvsugeren i stykker. Hverdager, hverdager... Snart på tide med en liten ferie, kanskje?

Uansett - ha en en riktig god tirsdag, alle sammen!

torsdag 23. februar 2012

Hva er det med Blogger???

Nå ser det ut til at de fleste har fått løst problemene sine med å få fjernet disse anti-robotordene i kommentarfeltet. Jeg greide det visst jeg også. Vennligst meld fra om de kommer tilbake!

Men nå får jeg ikke lagt til nye blogger i favorittlista mi (blogglista i høyremargen). Når jeg skal lagre dem, blir det stående og henge og ingen ting skjer. Noen som har knekt koden???

Jeg begynner å tro at Blogger er en levende organisme. Før var det masse barnesykdommer og mye tull og tøys med å få lagt inn bilder og blogginnlegg. Så ble alt bra - i hvert fall her hos meg. Er det tenåringstrassen nå da???

Votter i bruk...


Disse vottene strikket jeg ferdig før jul, og jeg ble storfornøyd med dem. Jeg bruker dem hver dag når Tinka og jeg går på tur. De er gode og varme i all slags vær. Hundeluftevotter lever et hardt liv - det blir mye friksjon av båndet, vottene er av og på, de blir våte i snøen, i det hele tatt.


Disse vottene var et slags eksperiment. Jeg pleier vanligvis ikke å blande superwash-garn og vanlig ullgarn, ettersom de oppfører seg så forskjellig i bruk og vask. Vanlig ullgarn-votter tover seg ofte litt i bruk, og må vaskes forsiktig for ikke å krympe, mens superwash-plagg heller blir større i vask, og holder fasongen i bruk. Her var det mørkeblå superwash (Smart), og det hvite godt, gammaldags ullgarn (Peer Gynt). Hvordan ville dette gå, mon tro? Jeg har massevis av restegarn av denne sorten, og det hadde jo vært greit om det gikk fint å mikse. Og Peer Gynt og Smart har oppført seg pent sammen - vottene er nesten gode som nye, bare litt rufsete å tuppen. Ikke verst! Dette er helt klart mine favoritter i votteskuffen i vinter.


Jeg er en stor fan av Peer Gynt. Det holder seg godt og er forbausende slitesterkt. Dessverre har Sandnes Garn kuttet kraftig ned på fargeutvalget siden glansdagene på 80-tallet - det er synd! Mens Smart finnes i 48 farger, kommer Peer Gynt bare i 17. Jeg vil ha Peer Gynt i sånne farger som var før - norske "sportsfarger" som rødt og mørkerødt, kongeblått og bondeblått, gressgrønt og olivengrønt, okergult og burgunder, pluss koksgrått i alle slags nyanser. Det kan dere vel fikse, Sandnes, please? Jeg er sikker på at det er mange som ville blitt glade.

Ha en fin dag!

tirsdag 21. februar 2012

Sandaler i september...

Selv om sola skinner og fuglene kvitrer, er det lenge til vår, i hvert fall her i mitt distrikt. Da kan man alltids drømme seg bort litt, til varmere tider. Da jeg så igjennom New York-bildene her om dagen, fant jeg fine bilder av sandaler i september. Her hjemme var det høst, i New York var det frem med sandalene igjen. New Yorkerne selv syntes det svalt og kjølig etter en varm og fuktig sommer, men for oss var det rent sommerlig.


Her, for eksempel, er sandalene på tur i Central Park. Man skulle kanskje tro at en slik diger park ville være kjedelig og upersonlig - men neida. Små stier, stille steder, en enslig benk under trærne. Velstelt, men ikke striglet. Rent og pent overalt. Har man god tid og tusler litt rundt, kan man finne fine perler - tilbaketrukket fra storbyens larm og jag - og med New Yorks skyskrapere i  bakgrunnen bak trærne. Central Park var en stor, positiv overraskelse, helt annerledes enn jeg hadde forestilt meg.


Skal du å storbyferie, er det viktig med gode sko. Vi gikk og vi gikk, og plutselig var vi på New York Public Library. Det hadde vi ikke planlagt, men det var en av højdarne på turen. En man i New York, bør man unne seg en tur dit. "Libraries are the memory of humankind, irreplaceable repositories of documents of human thought and action. The New York Public Library is such a memory bank par excellence, one of the great knowledge institutions of the world," står det å lese på nettsiden deres. Her får man virkelig bibliotek-følelsen - jeg må lage et eget blogginnlegg om det en gang. En gedigen bygning, bevoktet av to løver utenfor og med tonnevis av bøker, marmor og lysekroner innenfor. På en sval marmorbenk tok Dattera en kjapp tape-pause - som gammel alpinist kan hun alt om tape. Alt kan fikses med tape, nemlig, enten sølvtape eller sportstape. Sportstape er utmerket på vannblemmer. Der vi andre brukte plaster, brukte Dattera sportstape. Ser kanskje litt voldsomt ut - men funker som bare det.


New York Public Library ligger på 5th Avenue mellom 40th og 42nd Street. Det ble bygd i 1902-06. I dag har biblioteket 90 forskjellige avdelinger rundt omkring. Og som for alle fine og flotte bygninger i USA, har mange rike menn bidratt til herligheten. Her har en av dem fått en minnestein rett utenfor inngangen. Stephen A. Schwarzman er en steinrik amerikaner, som i 2008 ga 100 millioner dollar (omkring 580 millioner kroner) til biblioteket. Som takk fikk han hovedbibliotekbygningen oppkalt etter seg - The Stephen A. Schwarzman Building. Kanskje ikke å undres over at Deichmanske bibliotek ser litt lurvete ut i forhold... Selv om jeg er
veldig glad i Deichmanske, bare så det er sagt.

(Og for ikke-Osloborgere: Deichmanske bibliotek er Norges største og eldste folkebibliotek, bygd i 1785, med hovedbibliotek i Oslo sentrum og 16 filialer over hele byen. Det er gammelt og ærverdig, om enn litt slitt, med masse historie i veggene. Du får bibliotek-følelsen her også, garantert!).
 

En god turist lar seg ikke stoppe av en vannblemme eller fler! Her er vi ved Times Square, ved Broadway omtrent, med shopping i sikte. Damer og shopping, you know... (Foto av og med Dattera. Resten av bildene har jeg tatt).
 

På bildet under er vi i Washington Square Park - på vei til Soho. Alle disse koselig små parkene var som grønne lunger i storbyjungelen - her satt folk og slappet av, leste, hvilte og badet i fontenene. Og fortsatt - rent og pent overalt, velstelt og grønt og fint. Og sommerlig!


Og det var alt vi hadde om sandaler i september. Ha en flott dag - her blir det en
blå stripe på Himelskjerfet i dag!

mandag 20. februar 2012

En dag nesten uten farger...


Noen dager er nesten uten farger. Himmelen, lufta, skogen - alt er i hvitt og gråtoner. Sånn var det i dag, og sånn var det da jeg tok disse bildene forrige helg. Det ser nesten ut som jeg har tatt dem i sort/hvitt, men det er faktisk fargebilder. Det er nesten ikke til å forstå at de samme granene vil stå grønne og vårfriske om bare noen få måneder.


Noen lurte på hva det var for noe spennende jeg skulle gjøre i forrige uke. Det var ikke mer spennende enn at jeg skulle sitte på skolebenken, i jobbsammenheng, hele uka. Men det var spennende nok for meg - narkolepsi og lange forelesninger er ikke nødvendigvis en naturlig kombinasjon. Trikset er å være 200 prosent uthvilt på forhånd, minst, og alliere seg med sidemannen som kan vekke deg om du sovner. Etter svineinfluensavaksineringen i fjor har narkolepsi plutselig blitt en sykdom alle kjenner til.


På fredag hadde vi eksamen. Jeg har ikke hatt skriftlig eksamen siden jeg var ung student for 25 år siden, og jeg kjente at jeg hadde kommet litt ut av vanen.

Men hjernen virker fortsatt, det er betryggende.


Ellers må jeg få takke for alle vinduspussetips etter forrige blogginnlegg!!! Det var mange og gode tips - dette kan dere, damer! Det er også godt å vite at det er flere enn meg som ikke har gullende rene vinduer - det er alltid hyggelig å være flere i samme båt.


Som du sikkert har skjønt, om du har orket å lese helt hit, handler ikke dette innlegget om noen ting, egentlig. Det er som sagt en dag nesten uten farger. Jeg strikker sokker til Amanda-prosjektet, men har glemt igjen kameraet mitt et annet sted og får ikke tatt noen bilder.


Tinka holder fortsatt på med graveprosjektene sine. Hva er det hun finner der nede i snøen, tro, er det skogmus? Midt i alt det hvite og svarte er i hvert fall barnålene grønne, bare du kommer tett nok på.


For alle dager har et lite snev av farge, om du ser godt etter. Litt rødt langs kanten, for eksempel, på nabolagets sladrespeil. Sånne speil har et spesielt navn som jeg har glemt - noen som vet? Dette skal altså forestille Annepålandet og Tinka på tur - og jeg kan berolige med at Tinka ikke er så kuet som hun ser ut på dette bildet, garantert.


 Og bakom skyen er himmelen alltid blå! Ha en fin aften!

lørdag 18. februar 2012

Vinduspuss???

Annepålandet er ingen racer på vinduspuss. I vinter har det vært kaldt - finfin unnskyldning for oss med vinduspussevegring. Man kan jo rett og slett ikke pusse vinduer når det er minus ti - uansett hvor skitne vinduene er.

Men i dag var det plutselig varmegrader. Og vinduene mine har virkelig et skrikende behov for vask. Frem med vaskebøtta! Men nei - så regner det, og da går jo vinninga opp i spinninga. Det er jo rett og slett ingen vits i å pusse vinduer når det regner - uansett hvor skitne vinduene er.


I høst, da vi var i New York, gikk jeg med nesa i sky og studerte/beundret skyskraperne, og da kom jeg plutselig til å tenke på: Hvordan pusser de vinduene sine her??


Jeg så ikke snev av en eneste vinduspusser, og det er vel neppe aktuelt med manuell arbeidskraft oppe i 56. etasje heller? Likevel var vinduene så skinnende blanke at nabobyggene kunne speile seg i dem. Og jeg så ikke snev av fugleskit - til tross for at det var rikelig med duer på Manhattan. Det nye One World Trade Center, som jeg skrev om her, skal bli over en halv kilometer høyt, og speilblankt. Hvordan skal de holde det rent???


Jeg bare spør, jeg. Ett er sikkert: Jeg har bare to etasjer på huset mitt, og ingen kan speile seg i mine vinduer. Har du noen god vinduspussetips på lur, er jeg lutter øre!


Bildene her er et tilfeldig utvalg bilder jeg tok av tilfeldig utvalgte bygninger på Manhattan da vi var der i september i fjor. Mange høye hus - og utrolig mange vinduer! Her holder det nok ikke med en sprayflaske blå jif og en klut...

Ha en finfin helg - med eller  uten vinduspuss!

torsdag 16. februar 2012

Småting...


Tenkte jeg kunne strikke noen luer til Amandaprosjektet. Her har jeg strikket tre luer i Pickles Baby Merino - et mykt og fint merinogarn, men litt vanskelig å strikke av fordi det er løst spunnet og tråden deler seg lett. Jeg har brukt pinner 2,5.


Mini-Jac:  Jacques Cousteau-luen, strikket med tynne pinner, tynt garn og i minste størrelsen (120 masker).  Denne ble jo skikkelig tøff - og veldig elastisk. Kan forhåpentligvis brukes av både premature og litt større babyer. Siden vi ikke har noen nyfødte i mils omkrets, måtte hyasintvasene mine stille som modeller her.


Blå ribbelue - improvisert mønster. Husker ikke helt hvor mange masker jeg la opp her, men det var færre enn på den rosa. Det gikk med ca 25 gram garn til hver av luene. Ikke det helt store innhugget i garnlageret, altså.


Lyseblå ribbelue med blå rullekant. Improvisert denne også. 1rett-1vrang er mindre stretchy enn 2rette-2vrange, så her er det også færre masker enn på den rosa. Muligens sånn ca 100 masker, omtrent.

Det er så morsomt å strikke babytøy - det er lenge mellom hver gang jeg gjør det. Amandaprosjektet vil gjerne ha sokker, votter og tepper også. Fine og raske prosjekter å strikke sånn innimellom andre ting. Anbefales!

Ha en fin dag!

tirsdag 14. februar 2012

Ting...

Du skal ikke eie mer enn du kan få med deg opp i et bjørketre, har jeg hørt. Da ligger jeg tynt an - jeg har alt for mange ting. Men jeg liker ting, jeg, sånn er det med den saken. Som for eksempel - - -


Garnkassa til Himmelskjerfet. Egentlig skal man visst ha et par blånyanser, et par grå og en hvit - men jeg gravde ut alt jeg hadde av blått og hvitt og grått på lageret - himmelen er jo så mangfoldig, og dessuten med fantastiske solnedganger iblant. Når året - og himmelskjerfet - er omme, er det forhåpentligvis litt mindre garn nedi kassa. Det skal bli spennende å se.


Himmel og hav så mange elektriske duppeditter vi har - det er nesten for gæli. Men her har vi en som er veldig praktisk! Den lager 100% appelsinjuice i racerfart. Og det er veldig saftige appelsiner akkurat nå.


Nytt kamera. Den røde Ixusen har fulgt meg i tykt og tynt i flere år og tatt tusenvis av helt ok bilder. Bare å flippe opp av lomma og knipse i vei med én hånd. Men alt har en ende, også favorittkameraer. Det ble rett og slett utslitt, og etter å ha veid frem og tilbake og lest og tittet og testet, falt valget på en G12 (Canon PowerShot G12). Because I'm a Canon girl. Det er større enn Ixusen, men utrolig mye bedre. Det går ikke i lomma, men henger fint i en stropp rundt halsen og er snertent nok å ta med overalt - på tur med bikkja for eksempel. Jeg er helt utrolig godt fornøyd. Alle de kvadratiske bildene her på bloggen er tatt med G12, de avlange er tatt med speilrefleksen.

Og her er mitt drømmekamera - Canon PowerShot G1, siste nytt, dyrt og deilig. Hadde jeg ikke hatt speilrefleks og skulle hatt kun ett kamera, ville jeg satset på dette. Akk ja, man kan alltids drømme. Nå drømmer jeg heller om et nytt objektiv til speilrefleksen.


Annepålandets voksduk. Denne er visst med på 98% av alle bildene her på bloggen... Voksduk er utrolig praktisk i familier der stryketøyet ligger i en fin bunke på strykebrettet, uberørt av menneskehender. Kunne kanskje variert litt, men jeg likær'n, jeg.


Når kulda river i nesa, er det godt med en kuldekrem. Weledas kuldekrem er veldig god, syns jeg, og selv om det står "Baby" på tuben, funker den fint for folk i alle aldre. Litt fet med det samme, men det trekker seg inn. Anbefaler gjerne Weledas håndkrem i samme slengen, god som gull for vinterhender.
Jeg er svak for fine kremer og krukker, likevel er det enkle ofte det beste: I bakgrunnen helt vanlig mandelolje  fra apoteket - beste neglekremen som finns. Olje er olje, litt grisete, så det er best å smøre på om kvelden. Det var en fotterapeut som lærte meg trickset - hun fylte oljen over på en liten pipetteflaske (også fra apoteket, du vet sånn dryppeflaske med rød gummidært på toppen) og dryppet noen dråper rett på neglene - det skal nesten ingenting til. Og har du kommet i skade for å vaske for mye og fått rufsete hender, eller gravd i hagen (litt off-season nå, men det kommer!), kan du ta litt salt - helt vanlig bordsalt - rett i hånda og dryppe noen drypp med mandelolje over, og vips - så har du en utmerket peeling. Gir verdens mykeste hender - ferdig oljet. (Anbefales ikke hvis du har sår på hendene, som du sikkert skjønner. Da kan du faktisk bruke sukker i stedet, det svir ikke). Billig & bra - bedre blir det ikke. Så kan man bruke pengene til noe annet i stedet, garn for eksempel  :-)


Grønn benk med snøkrystaller på. Jeg er veldig glad i grønne benker - alle fine parker har grønne benker. Og jeg har selvfølgelig en jeg også - på verandaen. Med snøkrystaller på. Fint!

I dag var fordundremeg besøker nr 250 000 innom bloggen. Det burde feires, men jeg har ikke tid til det for øyeblikket. Vi får ta det siden. En stor takk til alle dere som stikker innom her og gjør bloggerens liv til en dans på roser! Ha en riktig fin aften alle sammen!

søndag 12. februar 2012

Meget mystisk...

Mysteriesokkene er ferdige.


Dette er tredje året jeg har vært med på Kirsten Kapurs mysteriesokker. Tidligere utgaver her og her.

Man kan nesten ikke gå med sko når man har så fjonge sokker.


Mønsteret dannes av vridde masker. Vridd rett er ikke min favorittmaske, for å si det sånn, men ellers var det greit. Cluet var å følge nøye med på diagrammet hele veien. Ingen hvileskjær her.

Fargevalget er tilfeldig, man tar hva man har - og her hadde jeg flaks. For dette er vel de mest vårlige sokkene i skuffen - med blomster og blader og knupper - skikkelige DRØMMER OM VÅR-sokker!


Harde fakta:
Garn: Hazel Knits Artisan Sock i fargen Electrolyte (90% merino, 10% nylon). Det kommer i 120 grams hesper. Dette er et ypperlig garn til strukturer, fletter og maskemønster - fast og fint, men samtidig mykt og godt. Og som den etter hvert erfarne mysteriesokkestrikkeren jeg er, vet jeg at et lyst garn viser mønsteret best.
Pinner: 2,5
Oppskrift: Kirsten Kapurs Mysteriesokker 2012. En sokkeoppskrift på 23 sider er jo litt unorsk, men det er bare å merke av det man trenger og stryke ut resten - lett som en plett. Det kan være skummelt/interessant å strikke noe man ikke vet hvordan skal se ut - men no problem, det er bare å følge med på Ravelry-gruppa, det er alltid noen som har strikket fortere enn deg og lagt ut bilder. Lurt!
På Ravelry her.

Og det var dett. Ha en fin aften og en god uke!
Det blir en spennende uke for meg - jeg skal gjøre noe jeg ikke har gjort på veldig lenge. Det kan hende det blir litt stille her på bloggen. Mer om det siden.

Hurra for mor...


Hurra for alle mødre i dag! 
Morsdag feires visst på lit forskjellige datoer rundt omkring, 
men her i Norge er det andre søndag i februar som er dagen. 
Ha en riktig fin dag!

fredag 10. februar 2012

Q er for quilt...


En gang i verden var jeg en ivrig quilter. Da ungene var knøttsmå, det må ha vært 18-20 år siden, så jeg en juleduk i log cabin-teknikk i julerødt, hvitt og grønt. Den var så fin - sånn ville jeg sy! Så begynte jeg på kurs og lærte meg det. Siden har det blitt mange kurs, men til tross for alle finurlige teknikker jeg har lært - jeg syns fortsatt at det enkle er det beste. Helt vanlige, firkanta lapper og log cabin er fortsatt favoritter.


Denne duken er jeg veldig glad i. Den er noe av det første jeg sydde, og den har ligget fremme på et bord nesten hele tiden. Den har holdt seg utrolig godt - jeg bare rister støvet av den en gang i blant. Nå ligger den på en gammel kiste som fungerer som bord/fotkrakk.


Jeg tok alle stoffene jeg hadde på den tiden, rundt femti forskjellige kanskje, sorterte dem i én lys og én mørk haug, skar dem i strimler og sydde dem sammen til blokker. Ingen nærmere planlegging - og etter at teppet var ferdig, oppdaget jeg at to like farger kom mot hverandre et par steder. Men det gjør ingen ting - en quilt skal nemlig inneholde litt feil, for det er bare Herren som er perfekt, lærte jeg på et amishquilt-kurs jeg var en gang. Veldig nyttig lærdom - den senker liksom skuldrene litt  :-)  All sømmen er gjort på maskin, og til slutt håndquiltet jeg med bomullsvatt. Tror det var det første jeg håndquiltet, og jeg slet litt. Sånn i ettertid syns jeg det er litt sjarmerende med sånne skakke sømmer. Duken er ca 75 x 75 cm, og hver blokk (rute) er ca 10 x 10 cm.


Kontrasten mellom de lyse og de mørke stoffene er ikke så stor på dette teppet...


...men på litt avstand dannes likevel et mønster. Samspillet mellom stoffer og farger i et slikt teppe er fascinerende - det blir ikke alltid som man tror.

Nå har dessverre symaskinen min sluttet å virke. Jeg må se å få reparert den, for jeg har så lyst til å sy litt igjen. Jeg har nemlig ikke fått sydd meg den juleduken enda...

Det er massevis av fine og inspirerende quilteblogger der ute. Jeg liker best de som både skriver om strikking og quilting, såklart  :-D  Her er et par sånne - Bentes quiltehage og Quiltefia. Koselige og varme blogger med personlighet - det liker jeg!

Ha en riktig fin helg!

onsdag 8. februar 2012

Dager finns i alle farger...

--- sang Knutsen og Ludvigsen. I dag var det hvitt.


Helt hvitt - med strenge, svarte furuer og rim på. I går, derimot, var dagen lyseblå gjennom takvinduet. Fint!


For noen dager siden, på fredag, var den helt orange...


... og på lørdag så knallblå som det bare går an.


Det var en solbrilledag - kaldt og klart og blendende vakkert. En dag med utsikt -


- og tulipaner!  Man kan bli rent våryr av sånt - hadde det ikke vært for femten minus.


På mandag var det grått - og full snøstorm. En dag helt uten utsikt og solbriller. Som sagt - dager finns i alle farger, også grå.


Men i går - i går skinte sola atter inn på mitt frokostbord! Med fersk avis, fersk juice, grønn te og müssli på. Til og med melkekartongen matchet på en sånn dag - Tine melk fra gårder på Østlandet. På en sånn dag kan du få svaret på om du er livsnyter eller ikke (i tilfelle du lurte):
Livsnyteren ser sola, den lyseblå himmelen med rosaskjær, småfuggelen i hekken, diamantene i snøen - og ute kan du kjenne den friske lukten av kaldt vær og snø, og høre hvordan det knaser under støvlene når det er nok minusgrader.
Den flinke og arbeidssomme ser bare vinduene som burde vært pusset forlengst, og snøfonna som ligger igjen etter måkebilen.
Akk ja, du kan jo gjette hvor jeg havner...


Ja, i går var det lyseblått og fint. Tinka og jeg var ute på tur.


Tinka var travelt opptatt med å grave dype hull i snøen....


.. mens dagen gikk over i rosa dis....


... og deretter litt munchsk fargespill over hovedstaden...


... for så å runde det hele av med TO soler. Magisk.

Dager finns i alle farger   :-)


(Jeg har fått flere spørsmål om hvor jeg bor. Allers avslørte at jeg bor på Gjelleråsen, rett nord for Oslo. Alle bildene her er tatt fra min lille stue og i nabolaget omkring. Bildene med tak og piper på er tatt mot byen - på klare, blå dager kan vi se utover halve byen og fjorden. Tårnet på det rosa bildet er Røverkollen i Lillomarka. Nest siste bildet er Romsåsprofilen mot Oslo - som forsvant i tåka).