mandag 29. november 2010

Det er kaldt, og da trenger man lue...


Jeg er jo medlem av Arne og Carlos’ fanklubb. Da måtte jeg jo strikke Arne og Carlos-lue!

For dem som ikke har fått det med seg, har de to strikkeheltene utgitt et
luehefte i samarbeid med Dale, med tolv luer strikket i Freestyle. Snedig markedsføringstrekk fra Dale – for både garn og pinner er visst utsolgt rundt omkring i de tusen garnbutikker. Og bra er jo det – vi trenger litt liv og røre rundt våre hjemlige garnprodusenter så de holder koken, i konkurransen med alt utenlandsk garn.

Arne og Carlos er to flinke og artige fyrer, og det er flott at de blåser nytt liv i norske strikketradisjoner (selv om de vel strengt tatt lever i beste velgående, i hvert fall innenfor landets grenser), men jeg dåner ikke av beundring over strikkeoppskriftene deres. Her har de mye å lære. Etter å ha strikket en del utenlandske oppskrifter, der en enkel lue, et par sokker eller votter har oppskrifter på fem-seks-syv sider med detaljerte beskrivelser av hver minste detalj, er det litt rart igjen å lese norske oppskrifter på en kvart side, og det slo meg at det var kjekt at jeg kunne strikke fra før og gjøre mine egne justeringer. Kanskje norske strikkedesignere burde gå i læra hos noen utlendinger?
Kirsten Kapur, for eksempel, er en av de flinke jentene i klassen her. Hun kan kunsten å skrive gode mønstre. Snille Kirsten, kan du ikke holde et kurs for norske designere og lære dem et par triks? Som at det kan være lurt å legge ut noen masker etter vrangborden, for eksempel. Men for øvrig er jeg godt fornøyd med oppskriftheftet – og ser vel mest på det som en inspirasjon til egne luevarianter.


Uansett, jeg har strikket en Arne og Carlos-lue, og jeg syns den ble fin, jeg! Freestyle er et helt greit garn til luer – billig, bra og kløfritt, og med mange friske farger. Likevel slet jeg med å plukke ut to farger i butikken, og endte med festlige brun og beige. Som viste seg å bli riktig så fint, syns jeg.
Vi har ikke helt samme strikkefasthet, Arne og/eller Carlos og jeg. Men det gjør ingen ting, tvert imot, for jeg syns originalen ser litt vel trang ut, og lua mi ble helt perfekt omtrent. Jeg strikket to mønsterrapporter før felling, i stedet for tre som i oppskriften, lua ble likevel lang nok i massevis. Jeg la også til en rullekant før vrangborden – tre omg rett, og strikket 15 omg vrangbord i stedet for 10. En god vrangbord gjør at lua sitter mye bedre på hodet, og det er jo viktig i vinterkulda.

Hele lua, vrangborden og alt, er strikket på pinner nr 5, og det gikk med ca 115 gram garn (dvs at man må kjøpe to nøster av den brune og ett av den beige – eller evt blått og gult, som det står i oppskriften). Jeg droppet dusk. Dusk er gøy, og topp mote i år, men mottakeren ville ikke ha.

Mottaker og modell: Sønnen, som syntes lua satt godt og var myk og fin å ha på seg.
Flere finfine Arne og Carlos-luer finner du her.

søndag 28. november 2010

Tenn lys...

Tenn lys!

Et lys skal brenne for denne lille jord,
den blanke himmelstjerne der vi og alle bor.
Må alle dele håpet så gode ting kan skje.
Må jord og himmel møtes.
Et lys er tent for det.










Ute er er det minus ti grader. Det snør vannrett, og vinden biter i nesa. Om det ikke skulle bli hvit jul i år, har det i hvert fall vært både hvitt og kaldt - lenge. Tinka skjønner ikke hvorfor vi må være ute, når det er så godt og varmt inne. Hun går kun ut for å gjøre det hun må, før hun tar båndet sitt målbevisst i munnen og pigger inn igjen det forteste hun kan, men hjelper allernådigst til med snømåkingen. Helst foretrekker hun å ligge på fanget i en god stol og varme labbene og nyte livet. 









Inne er det første søndag i advent, tente lys og klementiner. Jeg har tatt den lilla lysestaken frem. Det samme som i fjor. Repriser, repetisjoner og tradisjoner - for det er det julen handler om. Det gjenkjennelige. Det trygge og gode, år etter år. Julesnøen er i hvert fall på plass, og julekaktusen blomstrer så det spruter - litt for tidlig, i år som i fjor. Selve planten er ikke mye for øyet, men når knoppene kommer er det glemt - de er blendende vakre, hvite og rødmende. Og rare. Og nesten umulige å ta bilder av.

Og vi tenner det første adventslyset i kveld, vi tenner det for glede. God søndagskveld!
Adventssangen er skrevet av Eyvind Skeie

lørdag 27. november 2010

Det er altfor lite HURRA...

… her på bloggen. Jeg er for det meste i jevnt godt humør, men skikkelig HURRA blir det lite av.
Det er derfor med glede jeg kan presentere et realt HURRA-innlegg med lutter glede.
Jeg ble nemlig en av de heldige utvalgte i Pinneguris gavedryss i forbindelse med at bloggen hennes rundet 200 000 besøkende. Snakk om heldig! Jeg syns forresten hun burde hett Pinneguru i stedet, for hun kan jo alt mulig (og umulig) om strikking som vi andre ikke kan. Så det er en meget nyttig og lærerik blogg, i tillegg til gavmild.

Og på en kald, grå dag i november kom Posten, som jeg altså kom i skade for å slenge litt dritt om i forrige innlegg, med pakke til meg. Og snakk om gavedryss! To hesper Shelter, som jeg har hatt så lyst til å prøve, i Hayloft-gul og Thistle-lilla. Jeg tviler på at bildet viser hvor fine fargene faktisk er. Den lilla er mer lilla, og den høygule er mer gul. Disse to må bli noe sammen, de lyser virkelig opp i høstmørket, vidunderlige farger, tusen takk!!!

For de som ikke har fått det med seg, må Shelter være høstens mest omtalte nyhet på garnfronten, skapt av Jared Flood, aka Brooklyntweed. Garnet har fått en veldig god mottakelse, og flere av fargene ble raskt utsolgt. Derfor er det jo ekstra stas at jeg nå sitter her med et par hesper i hånda og kan få prøve det selv.

På toppen av det hele var en bok av Mandy Powers, ”The Red Collection”, signert av the author herself, med luer og håndplagg. Det snedige er at alle modellene er i hvitt, svart og gråtoner, med en dæsj rødt – farger som jeg er så glad i. Jeg kan faktisk tenke meg å strikke alle designene her, kanskje med unntak av baskeren på forsiden, og det er ganske uvanlig.
Votter med fine detaljer, og matchende lue. Med dusk. Som er et must i år.
Pulsvarmere med knotter. Jeg liker knotter. Og pulsvarmere.


Kanskje Shelter-garnet kan bli til denne lua her? Til min lilla kåpe.
Disse vottene likte jeg også godt. De er strikket i Cascade 220, som stadig flere får øynene opp for. Det er et tykt og godt garn, og med to farger blir de ekstra tykke og gode – fint nå som vi går den kaldeste vinteren på 1000 år i møte.
Tusen takk, Ann! Det passet så godt at jeg kunne ikke valgt det bedre selv. Nå gjelder det bare å finne ut hva jeg skal lage først og gjenopprette orden i strikkekøen. Til pinnene!


Red.: Alle oppskriftene fås kjøpt enkeltvis på Ravelry. Søk på Mandy Powers.

fredag 26. november 2010

På en kald, grå dag i november...

Postverket overrasker stadig. Da jeg var barn, tok et brev én dag fra avsender til mottaker, og posten ble levert hver dag før   
kl 11. Var det pakker, stakk gjerne postmannen, eller postdama i vårt tilfelle, innom med den, så man slapp å dra på posthuset og hente den selv. I dag kan et brev fort ta en ukes tid eller mer. Jeg vet, for jeg sender post i ny og ne. Her jeg bor, hadde vi en rød postkasse på deling, en sånn til å poste brev i. En vakker dag fikk vi brev fra Posten om at de hadde fjernet postkassa, som et ledd i å øke servicen overfor sine brukere. I samme håndvending la de ned alle postkontorene i kommunen, unntatt ett, også det som et ledd i å øke servicen. Heldigvis for meg, og uheldigvis for mange andre, er det ene gjenværende postkontoret ”mitt” postkontor.

Nylig fikk vi nytt brev fra Posten, der det sto at for å øke servicen overfor sine brukere, ville postombæringen nå bli lagt om, slik at posten ville bli utlevert innen kl 17. Av liten betydning for folk som jobber 8-16, men det er jo en og annen pensjonist hertillands også, og andre som ikke har standard arbeidstid. I tillegg får vi aldri post på mandager eller lørdager mer, og sjelden på fredager. Og alt sammen for å øke servicen til meg! Er det nå jeg skal føle meg smigret? Forstå det den som kan.

Jeg skjønner godt at det er slitsomt for postbudene å bære rundt på all reklamen (som folk flest ikke vil ha), og derfor ikke orker å levere selve posten. Greit nok det. Men Posten, hvorfor ikke si det som det er, at dessverre har det blitt så dyrt å yte service her i landet, så for at hjula skal gå rundt i Postverket, må dere tjene penger på å levere reklame i stedet, og at selve kjernevirksomheten – postombæringen og servicen, derfor må komme i andre rekke. Derfor har vi ingen rød postkasse, nesten ingen postkontor, og postlevering kun et par-tre dager i uka. Som faktisk er et KUTT i servicen, og ikke en økning. Man behøver ikke være hjernekirurg for å skjønne det. Jeg er bare en høne jeg, og jeg skjønner det. Kjære Posten, ærlighet varer lengst – og da vil dessuten folk forstå hva dere sier. Det vil kanskje øke troverdigheten, i det minste.

Men så - på en kald, grå dag i november
, i 17-tida - leverte Posten, som jeg altså kom i skade for å slenge litt dritt om innledningsvis, en pakke i postkassa mi – HURRA! Jeg fikk ikke tatt noe bilde av den, for i 17-tida var dagslyset for lengst forsvunnet. Faktisk kom gatelysene på halv tre i går, la jeg merke til. Jeg får av og til pakker i posten, men det er pakker jeg har bestilt selv, og betalt – gjerne to ganger til og med, både via PayPal, og toll og avgifter i rikelig monn på nevnte postkontor (uten at vi skal ta tolldebatten her og nå, og derved ødelegge det gode humør). Men DETTE, det var en pakke som verken var bestilt eller betalt, altså en GAVE! Til meg! Men – (1) for ikke å blande edder&galle med det glade budskap, og - (2) fordi jeg ikke har noe bilde å vise frem, kommer resten av historien i morgen. Vent og se.

Men intet innlegg uten bilde (jo forresten, i går var det jo det, men ikke to dager på rad!) – så her ser dere hunden, Tinka, som øver seg på å pusse tenner. Tannpuss er viktig, men man skal ikke føle seg som en dårlig hundeeier om man ikke får det til, nevnte veterinæren sånn i forbifarten. Nå skjønner jeg hva han mente.
.

Og sist, men ikke minst – stålgrå, silkemyk fluff, som skal bli et stort/varmt/mykt/luftig/superlett/silkemykt og stålgrått skjerf til meg selv etter hvert. Jeg oppdaget nemlig et nytt garn, Sandnes Silk Mohair, i den lokale garnbutikken her forleden. En deilig blanding av silke, mohair og ull i et lite, men lekkert fargeutvalg, og siden jeg lar intet være uprøvet osv. Og jeg angrer ikke.
Ha en fortsatt god fredag!

torsdag 25. november 2010

Plutselig tilbake...

Det skjer da ting, selv om man tar seg fri fra bloggen en drøy ukes tid. Cocoon-lua, for eksempel, som jeg skrev om i forrige innlegg, lever sitt eget liv og har ikke 800 Ravelry-hjerter mer, men 880. Det er helt sprøtt. Pinneguri skrev om lua i et blogginnlegg, og det var nok en medvirkende årsak til mange av hjertene, pluss at jeg har fått en drøss med nye venner på Ravelry. Det bare strøymer på. Og selv om det ikke har skjedd noen verdens ting her på bloggen på aldri så lenge, slenger folk innom jevnt og trutt. Så plutselig en dag, midt i novembermørke og –kulde, kommer telleren nedi høyremargen her til å vippe over 100 000. Det bør vel feires. Men hvordan? That’s the question.

Det skjer ting i det virkelige liv også – ikke så mye, men litt. Jeg strikker og strikker. Den lille sorte fryser så hun rister i den iskalde novembervinden og må ha en genser. Dattera bor på Hovden der det er minus 18 nå og må ha en genser hun også (den blir forresten veldig fin, Beatnik heter den). Jeg teststrikker pulsvarmere (blir fine de også), deltar i en votte-KAL på Ravelry, strikker julegaver, sliter med å holde meg à jour i 52-sokkestrikken - og fordundre meg har jeg ikke meldt meg på en julesokk-KAL også. Og så har jeg så veldig lyst til å begynne på den mønsterstrikkede genseren til meg selv som har vært på planleggingsblokka nokså lenge – i BFL fingering i flotte farger, men jeg har greid å holde meg i skinnet, det får bli etter jul. Mer om den siden. Også julekuler da – det har blitt med den ene. Strikkelistene er milelange. Jeg er i ferd med å bli stressa, og sånn skal det jo ikke være – strikking skal jo være kos det! Og ikke minst skjerfet til meg selv, som bare er halvveis – jeg trenger et skjerf, det er jo så kaldt! (Og jeg har jo nesten ingen fra før…).

Akk ja, ikke rart jeg ikke har tid til å blogge. Ikke får jeg tatt noen bilder av det jeg driver med heller – for Sønnen, studenten, har hatt kameraet mitt hele uka for å dokumentere et prosjekt han jobber med. Du får ha en riktig god helg, og for meg er det tilbake til strikkepinnene. Og så skal jeg lære bikkja å pusse tenner. So long!

PS: Og så var det pakkekalenderen. Og adventstaken. Og krans på døra. Vi henger i stroppen. DS.

mandag 15. november 2010

Mange...

I helgen passerte Ravelry 1 million medlemmer. Det er mange! Jeg regner med at de fleste som leser med her, er på Ravelry. Det er godt å vite at man ikke er alene med strikkegalskapen sin  :-)

Et annet tall som også er utrolig, er at lua som Dattera hadde på seg i forrige innlegg - den såkalte KK-lua, nettopp passerte 800 hjerter på Ravelry. Det er milelangt unna noen andre av prosjektene mine der. Jeg strikker jo stort sett det samme som alle andre - helt vanlige, enkle ting, og får et hjerte her og et hjerte der, og noen ganger kanskje til og med ti, men 800 er helt utenfor min fatteevne. Jeg fant oppskriften i KKs julenummer i fjor. De oppga ikke kilden, men jeg har sett den flere steder før. Ingen ting spesielt med den. Så Ravelry er full av overraskelser. Nå skal jeg strikke en lue til, i grått. Det er forresten en ypperlig julegaveidé!

Nå har jeg nettopp sett "Nasjonalgalleriet" på NRK2, med et innslag om Arne og Carlos og deres julekulebok, som er høstens bestselger. Fikk du det ikke med deg, kan du f eks se det her.

fredag 12. november 2010

Bitteliten...

Den lille sorte hunden er så bitteliten. Verden er så veldig stor.

Det hender man føler seg omtrent sånn - som en liten, sort dært på det store verdenskartet. Eller på andre kart, for den saks skyld.

Bildet er tatt for et par dager siden, før snøen kom, på luftetur til Tjernet. Det blåste iskald nordavind fra alle kanter, og Dattera og jeg var iført dun og ull fra topp til tå. Hjemmestrikket såklart - som KK-lua og selbuvotter. Den lille sorte stilte kun i en tynn pels. Det var kaldt - nei, da er det bedre å rulle seg godt sammen innendørs, på et ullpledd, på fanget, og murmle seg gjennom vintermørket. Ha en riktig god helg!

tirsdag 9. november 2010

Sokker nummer 21...

Jeg har jo nesten ikke tid til å strikke sokker mer, jeg som har så mye annet på pinnene - votter, luer og gensere. Etter å ha hatt et alvorlig anfall av startsyken for en tid tilbake, bedriver jeg nå en avansert form for synkronstrikking - flere parallelle prosjekter på én gang. Strikker litt på det ene, litt på det andre, og får dermed sjelden noe ferdig. Men sokker nr 21 er ferdige:
Jeg tenker som så, at skulle jeg ikke rekke å strikke 52 sokker på et år, så har ingen skade skjedd. Tvert imot - jeg har jo uansett fått strikket 21 par sokker, eller 25 eller 40 eller hvor mange det nå måtte bli. For å følge en fornuftig fremdriftsplan, burde jeg ha hatt ferdig rundt 24 par nå, så det er enda håp! For å holde meg sånn noenlunde til ruta, er tiden inne for litt kjapp raggsokkstrikk på tykke pinner, og ikke de mer tidkrevende bunadstrømpene, selbustrømpene og diverse andre fjonge sokker som var min opprinnelige plan. Men at raggsokker er en nyttig ting, kan ingen komme fra. Så uansett hvordan vi vrir og vender på det, blir det positivt. Men kom gjerne med oppmuntrende tilrop - det kommer alltid godt med!!!
Nummer 21 er helt vanlige sokker med vrangbord, forsterket hæl og stjernetå, til hverdagsbruk til jeans og joggesko, på tur med bikkja i skogen. Jeg har stor sans for helt vanlige hæler med kilefelling og felling på sidene av foten, det gir best passform, og jeg er en passformfreak når det gjelder sokker. Jeg er også veldig glad i forsterket hæl, som jeg har forklart her. Denne gangen prøvde jeg en slags perlestrikkvariant, som du kanskje kan se på det øverste bildet. Er litt usikker på hvilken av de to variantene jeg foretrekker - time will show.
Sokkene er strikket ovenfra og ned med pinner 2,5, som jeg nesten alltid bruker til tynne sokker. Jeg liker 2,5, det passer håndlaget mitt. Garnet er Opal Hundertwasser, kjøpt hos Mauds Garn i den nye butikken i Lillestrøm. Jeg er vanligvis ikke noen stor fan av flerfargede sokkegarn, men jeg gjør visse unntak. Opal og Regia er greie garn til hverdagssokker - sokker av dette garnet bare varer og varer, de tåler til og med skarpe valpetenner, noe som er viktig for meg akkurat nå. Ellers syns jeg at Opal er litt hardt og "hyssing"aktig, men fargene er fine! Jeg har sansen for Hundertwasser og fargene hans. Ja, jeg har til og med vært på en Hundertwasser-utstiling og opplevd kunstverkene laiv. Jeg ble også fascinert av hvordan han blandet ulike teknikker i samme bilde. Akkurat dette garnet er basert på bildet "Regentag auf Liebe Wellen". Du kan lese mer om garnet og kunstneren hos Mauds garn.

Nå skal jeg strikke Beatnik-genseren til Dattera, og deretter to ullbukser til tvillingtantebarna på ca tre år. Noen forslag til oppskrift? Hva er den aller, aller beste ullbukseoppskriften til treåringer?

En god latter forlenger...

...livet, går det rykter om. Tusen takk for morsomme (tildels hysterisk morsomme) kommentarer til det forrige innlegget mitt!

Og mens vi snakker om hunder som ligner sine eiere, og omvendt. Jeg skrev ikke at jeg lignet på hunden min, jeg skrev bare at vi hadde matchende matfat. I mitt tidligere liv hadde jeg en sort labrador. Vi hadde mye mer til felles, både av utseende og gemytt. Vi var begge mørke, slanke og nokså sporty i vår grønne ungdom. Begge var i godt humør, vennlige, hardt arbeidende, glade i mat og med anlegg for å legge på oss.


Nå har labradoren forlengst vandret, og svømmer forhåpentligvis lykkelig omkring med en pinne i munnen i en dam på de evige jaktmarker, mens jeg har fått meg en ny hund. En uendelig søt, bitteliten Cavalier på et par kilo, med silkemyk pels og krøllete ører. Vi ligner nok ikke så mye på hverandre, Cavalieren og jeg, det er i hvert fall aldri noen som sier - "åhhh, for en nydelig liten dame, skulle ønske jeg kunne ta henne med meg hjem!" til meg...

Men du får nå ha en fin tirsdagskveld likevel...  :-)

mandag 8. november 2010

Matcher...

For lenge siden leste jeg at hunder ofte lignet på eierne sine. Eller omvendt, alt ettersom. Jeg begynte å studere saken med nye øyne, og det stemmer forbausende ofte. Bare prøv selv! Meget interessant fenomen - og du får garantert mang en god latter med på kjøpet.

Bare tenk på den senesterke, slanke jegeren, som går milelange søndagsturer med sin senesterke, slanke setter. Eller den joviale naboen med gråstenk og pondus, som rusler på kveldstur med sin gamle, men gode labrador med gråstenk og pondus. Den pene, nette damen vi av og til møter på tur i skogen - med sin pene, nette og velstelte cocker. Eller den unge, kraftige jenta med tre diamantpiercinger i nesa og en knurrende, kraftig bullterrier som antakelig ville spist opp min valp i en jafs, om den fikk sjansen, hva vet jeg.

Vi matcher, vi også, min hund og jeg, her vi sitter og koser oss. Jeg drikker Vinterkos-te (fått av Dattera) med honning i min prikkete kopp (fra Greengate), og strikker sokker (par nr 21), mens bikkja spiser tørrfor (fra Royal Canin) i sin prikkete skål (fra dyrebutikken). Vi holder stilen i hverdagen!

God mandag!

søndag 7. november 2010

Kanonfotograf???

Jeg må bare få si tusen takk for alle de fine kommentarene deres til de lyseblå Mysteriesokkene! Man blir rett og slett overveldet.

Jeg har også fått uvanlig mange kommentarer ang bildene av sokkene, både her og på Ravelry. Men faktum er at jeg er en miserabel fotograf. Riktignok har jeg et finfint Canon speilreflekskamera og de beste intensjoner, men jeg aner ikke hvordan det virker. Som oftest tar jeg med meg den lille Ixusen i lomma, den er min beste venn. Og til dere som liker å dokumentere hverdagen, men ikke er så glad i knotter og tekniske betegnelser, kan jeg varmt anbefale det (Canon Ixus 100 IS heter mitt kamera, men det har sikkert kommet nyere utgaver nå).


Sokkebildene tok jeg med Ixusen i hui og hast forrige søndag, mens ettermiddagssola skinte inn på soverommet og Dattera var på vei ut døra for å ta bussen tilbake til hybellivet. Hun spratt litt rundt med sokkene i full fart, mens jeg krabbet rundt og tok bilder, og dett var dett. Men Hazelknits har vidunderlige sokkegarn. Og Kirsten Kapur lager de fineste oppskrifter. Og Dattera har unge og pene ben. Og sola skinte. Så det er jeg som skal takke.

Og forresten så har ikke bikkja greid å bite i stykker vamse-vottene enda. De tåler alt, de vottene, og de er nesten like fine. Men bare nesten. God søndag til deg!

fredag 5. november 2010

Anbefales på det varmeste...

Vinteren har kommet: I dag var det is på tjernet da den lille sorte hunden og jeg gikk på vår daglige luftetur. Den lille sorte skjønte ingenting. Det gjorde sannelig ikke jeg heller - for hvor ble den høsten av? I verste fall kan vi ha høst nesten halve året hertillands, fra august til desember, ja endog til januar noen ganger, men i år forsvant den bare ut i det blå, syns jeg.

Uansett - når nettene blir lange og kulda setter inn, er det reale ullvotter som skal til. Jeg er en frossenpinn, og med en liten hund i huset blir det mange turer ut og inn i løpet av dagen (og natta). Hønsestrikkvottene i Vamsegarn har vært med en vinterdag før. De er gode og varme. De tåler alt - snømåking, regn og slaps - og skarpe valpetenner også, viser det seg. Det er så mange fine og flotte og myke og skjønne og dyre garn der ute, men til votter som skal tåle en støyt er gode, gamle Vamse best. Anbefales!
Den lille sorte hunden liker ull og vet å sette pris på en god vott. Vamse er best, ingen protest!

Hva byttehandelen førte til...

November er en transportetappe, noe vi må gjennom på veien fra sommer til jul. Det er tiden for kakao med kanel, bål på peisen, strikketøy – og klær av ull.

Jeg er en praktisk strikker. Jeg strikker stort sett praktiske ting som er gode å bruke til hverdags. Komfortabel og varm er viktige stikkord her. Det behøver ikke være så flott, bare det er godt (dagens dikt). Og nå har jeg produsert en genser, det er nesten en sensasjon – det er lenge mellom hver gang jeg får ferdig ordentlige plagg til meg selv. Den er allerede prøvekjørt og godkjent - av meg selv.


For lenge siden ble jeg bloggkjent med Ruth. Senere ble vi kjent i virkeligheten også. Blogging fører mye godt med seg. Vi byttet garn – Ruth fikk norsk sokkegarn av meg og jeg fikk skotsk New Lanark-garn av henne. Ordentlig skotsk ullgarn i en nydelig, gråbrun farge som het Gritstone (sandstein), og jo mer jeg omgås den fargen, jo sikrere blir jeg på at det er den fineste fargen som fins. Garnet lå en stund til modning i min garnkjeller, før det ble til en genser.


Genseren er strikket ovenfra og ned, på aller enkleste måte, med raglan, lett innsvinget og med rullekanter. Den er litt lenger bak enn foran. Siden jeg var litt usikker på om jeg hadde nok garn til en hel genser, ble det med noen striper av Kirkcaldy-garnet fra Malsen og Mor. Jeg tror nesten det er samme garn? Striper er alltid gøy, og det går MYE fortere å strikke. Og alle fargene er så dype og fine! Garnet er veldig ullete, uten å klø, og samtidig er det lett og luftig. Dette er virkelig et favoritt-garn, som egner seg utmerket til enkle plagg, glattstrikk og rillestrikk - der fargene virkelig kommer til sin rett.


Sånne gensere liker jeg. Ikkeno’ krimskrams, behagelig å ha på, akkurat passe tykk og varm.

Genseren er strikket på enkleste vis, uten short rows i nakken, så her er en idiotsikker løsning for å se forskjell på foran og bak i en fei:


Og se, den matcher nesten perfekt til yndlingsskjerfet som jeg strikket i fjor! Skjerfet er rundstrikket i melerte farger i Tynn Alpakka, og er deilig og varmt og mykt, og det har blitt MYE brukt. Men – strikker man av kvalitetsgarn, får man kvalitetsplagg – som varer i all evighet, og skjerfet er like fint det. Jeg kan virkelig like klær som varer i all evighet – det er lettvint, praktisk og miljøvennlig.


Genseren bruker jeg til jeans. Med yndlingsskjerfet, den nye yndlingsveska fra norske Moo, og Regiasokker i yndlingsfargene – som også ser ut til å vare evig, er jeg kledd for en dag i norsk november. Jeg håper genseren også vil vare evig.


Garn: New Lanark i fargen Gritstone (gråbrun) og Kirkaldy 2-tråds fra Malsen og Mor i fargene Bjørnebær (mørkerød), Blåbær (lilla) og Denim (blå), til sammen ca 460 gram.
Pinner: 3,5 mm
Oppskrift: Ingen oppskrift. La opp 112 masker, kun rettstrikk, raglan, lett inn- og utsvinget, forlenget med short rows bak nederst.
Konklusjon: Fornøyd!



Ønsker alle som er innom en riktig god helg!

mandag 1. november 2010

De mystiske...

Ja, men da er de ferdige da, Mysteriesokkene, som jeg skrev om her og her. Oppskriften kom bit for bit gjennom hele oktober – først vrangborden, så leggen, deretter hælen, så foten, og til slutt tåa. Flott at Kirsten Kapur tar seg bryet, år etter år, med denne KAL-en, som 576 stykker deltok på, helt gratis.

Garn: Hazelknits Artisan Sock i lyseblå "Serenity", et snaut nøste (105 gram) - 90% merino, 10% nylon.
Pinner: 2,5.

Størrelse: Medium, som tilsvarer ca str 39 her hos meg.

Jeg er strengt tatt ikke noen stor fan av lyseblått, men denne lyseblå liker jeg - den er så ren og fin og veldig bra for humøret, som så mange av Hazelknits farger. Veldig bra sokkegarn - anbefales!
Oppskriften sa flat tå, men jeg strikket stjernetå (rund tå) i stedet, for det sitter bedre på mine tær. Tynne sokker som dette må sitte som støpt på foten, ellers orker jeg ikke bruke dem. Jeg er visst litt over gjennomsnittlig nøye på det der. Dette er forresten ikke mine tær, men Datteras. Hun er god å ha, den jenta!


Det kan se ut som bildet er tatt det året det var så bratt, og selv om huset vårt har seget litt midt på, er det ikke skeivt. I tillfelle du lurte…

Jeg fikk nettopp en forespørsel på Ravelry fra Kirsten Kapur om hun kunne bruke sokkebildet mitt på prosjektsiden sin. Sånt skjer i ny og ne på Ravelry. Jeg er en barnslig og enkel sjel, og innrømmer glatt at jeg blir barnslig stolt når ”kjendis”-designerne spør om å få bruke mine bilder. En tur med bikkja i høstsola i tillegg, en god kopp kaffe etterpå, og litt sokkestrikk - det skal ikke mer til for å glede meg :-)
Håper du også har en fin dag!